Magasin

Eremittkreps tilhører krepsdyrene, som er en av de største dyregruppene i havet. De ligner mye på insekter, og tilhører samme rekke som dem i den viten­skapelige klassifiseringen – arthropoda, eller leddyr.

Det finnes over 700 arter eremittkreps, i alle typer marine habitater. Det finnes også én art i ferskvann, og 12 arter som har tilpasset seg et liv på land og bare går i vannet for å fukte gjellene og gyte.

I Norge finnes det sju forskjellige arter. De finnes langs hele kysten, og det skal godt gjøres å unngå å se en når man dykker.

Eremittkrepsene er ikke like godt pansret som andre krepsdyr, og har en myk, bøyd bakkropp som mangler det harde skallet som dekker resten av kroppen.

Navnet kommer fra det greske ordet eremos som betyr eremitt. Det passer bra siden de lever alene i hvert sitt sneglehus for å beskytte den sårbare bakkroppen.

Sneglehuset er et praktisk og mobilt hjem som lar eremittkrepsen komme seg rundt for å finne mat – men det kan også by på noen utfordringer.

Etter hvert som eremittkrepsen vokser må den finne et større sneglehus. Man kan ofte se eremittkreps som krangler om tomme skall på havbunnen.

Når en av dem finner en passende bolig er det om å gjøre å være rask – hvis det ikke passer kan det hende at det gamle allerede er overtatt av en husokkupant.

Hvis dette skjer kan den uheldige eremitt­krepsen plutselig være husløs, eller den må nøye seg med et hus som ikke passer.

Noen arter eremittkreps i tropiske farvann foretrekker en permanent bolig, og flytter inn i tomme rør etter rørmark som har boret seg inn i korallene.

De går ikke ut for å spise, men har i stedet utviklet fjærliknende antenner som de bruker til å fange plankton med.

Det er litt trist, men iblant finner man eremittkreps som har flyttet inn i et mer moderne hus – typisk flaskekorker av plast i forskjellige varianter.

De fleste sneglehus er høyredreid, men omkring 10 prosent av artene i verden er dreid motsatt vei.

Hvis en liten eremittkreps starter livet med et venstrevridd hus vil den myke bakkroppen tilpasse seg denne spiralen, og eremitten er dømt til å lete etter disse sjeldne sneglehusene for resten av livet.

Det kan være litt av en utfordring, og ofte ser man dem med alt for små hus fordi de ikke har greid å finne noe som passer.

Noen eremittkreps lar svamp eller ane­moner vokse på sneglehuset som beskyttelse. I noen tilfeller, som med vår hjemlige anemone-eremittkreps, dekker anemonen skallet fullstendig.

Hvis den føler seg truet slynger anemonen ut de giftige tentaklene, og det beskytter samtidig eremittkrepsen. Anemonen sitter med munnen ned og kan spise smulene fra eremittkrepsens måltider.

Andre arter lar hydroider vokse på sneglehuset. Dette kan gå galt dersom en nakensnegle får ferten av dem – de elsker å gresse på hydroidene og kan «klippe plenen» fullstendig på noen få timer.

Eremittkrepsene er altetende og slett ikke kresne, og putter det meste de kommer over i munnen. Livretten er børsteorm, men den spiser også andre dyr den finner i bunnsedimentene.

Av denne grunnen er eremittkreps populære å ha i saltvannsakvarier. Når de roter rundt etter mat bidrar de til å holde bunnen sunn og frisk.

I naturen spiller eremittkrepsen en viktig rolle ved å rydde opp på bunnen fordi den blant annet spiser død fisk og andre dyr.

Eremittkrepsen har kraftige klør som den bruker til å beskytte seg med og til å skaffe mat. Som vi skal se spiller klørne også en rolle når den skal reprodusere.

Vanligvis er den ene kloen betydelig større enn den andre og brukes til å knuse ting med. Den mindre kloen er smalere og bedre egnet til å klippe med.

Den store kloen passer som regel flott i åpningen på sneglehuset, slik at eremittkrepsen kan «stenge døren» om den føler seg truet.

Som andre krepsdyr kan eremittkrepsen bare pare seg under skallskiftet. De har derfor bare et kort vindu hvor sjansen er til stede, og da må man være litt smart.

For å ikke gå glipp av en hyrdestund tar hannkrepsene tak i et passende koneemne når de merker at skallskiftet nærmer seg, og kan slepe rundt på henne i flere dager før paringen kan finne sted.

Hunnkrepsen bærer eggene under kroppen, og når de klekker slippes hundrevis av bittesmå larver ut i vannet.

Eremittkreps er vanlige i de fleste havområder, og her hjemme finner man ofte mange av dem i fjæresonen.

De lever ned til flere hundre meters dyp og er tilpasningsdyktige og ikke spesielt kresne på levestedet. Man finner dem på sand- og mudderbunn, på berggrunn, i tareskogen og på korallrev.

Hvis du tar deg tid til å kikke nærmere på en eremittkreps vil du snart oppdage at de er artige små krabater som alltid er travelt opptatt med et eller annet viktig.