Foto: © Christian Skauge
For snart 80 år siden ble store deler av den keiserlige japanske flåten senket i et amerikansk raid på Chuuk Lagoon i Mikronesia – Operation Hailstone. I dag ligger vrakene strødd og venter, mange av dem på sportsdykkerdybde.
Tekst og foto: Christian Skauge
Magasinartikler vil i fremtiden bare være tilgjengelig for abonnenter. Mens vi jobber med å få på plass vårt nye abonnementssystem legger vi ut flere artikler gratis for alle.
Artikkelen stod på trykk i Dykking 2/2020, som du kan lese gratis her (egner seg best på stor skjerm).
Artikkelen stod på trykk i Dykking 2/2020, som du kan lese gratis her (egner seg best på stor skjerm).
Magasinartikler vil i fremtiden bare være tilgjengelig for abonnenter. Mens vi jobber med å få på plass vårt nye abonnementssystem legger vi ut flere artikler gratis for alle.
Artikkelen stod på trykk i Dykking 3/2019, som du finner i arkivet. Hele utgaven vil bli åpnet når abonnementssystemet er på plass.
Artikkelen stod på trykk i Dykking 3/2019, som du finner i arkivet. Hele utgaven vil bli åpnet når abonnementssystemet er på plass.
Klokken ti over seks om morgenen den 17. februar 1944 stod solen opp over Chuuk Lagoon, langt ute i Stillehavet. Trettifem minutter senere var den første bølgen av fly på vei fra flåten av amerikanske hangarskip som lå bak horisonten.
De japanske styrkene på Chuuk var ennå uvitende om hva som var i ferd med å skje. Angrepet på Chuuk var i gang.
Krigen i Stillehavet raste for fullt, og amerikanerne var godt i gang med sin øyhoppingskampanje. Målet var å ta kontroll over øyer som lå nært nok det japanske fastlandet til at bombeflyene kunne nå frem.
Chuuk var den viktigste japanske marinebasen i Stillehavet, og fungerte som støttepunkt for styrkene som kjempet lenger sør. Dette var et mål amerikanerne måtte slå ut for å kunne nærme seg det japanske fastlandet og vinne krigen.
De japanske styrkene på Chuuk var ennå uvitende om hva som var i ferd med å skje. Angrepet på Chuuk var i gang.
Krigen i Stillehavet raste for fullt, og amerikanerne var godt i gang med sin øyhoppingskampanje. Målet var å ta kontroll over øyer som lå nært nok det japanske fastlandet til at bombeflyene kunne nå frem.
Chuuk var den viktigste japanske marinebasen i Stillehavet, og fungerte som støttepunkt for styrkene som kjempet lenger sør. Dette var et mål amerikanerne måtte slå ut for å kunne nærme seg det japanske fastlandet og vinne krigen.
Bilder fra Operation Hailstone, angrepet på Chuuk Lagoon i februar 1944. Foto: Naval History and Heritage Command
Operation Hailstone
Bak horisonten lå 58. Carrier Task Force, en armada av krigsskip anført av de fem hangarskipene Enterprise, Yorktown, Essex, Intrepid og Bunker Hill. På flydekket stod hundrevis av Hellcat jagerfly, Dauntless stupbombere og Avenger torpedobombere klare til innsats.
Ikke alle ville returnere, men pilotene visste hva de hadde å gjøre. Propellene snurret hissig i luften. Det var slett ikke stille før stormen – støyen fra motorene var øredøvende.
Da de første jagerflyene krysset det ytre korallrevet i lagunen gikk alarmen. Luftvernet spilte opp, og Zero jagerfly ble raskt sendt på vingene for å møte angriperne. Kampene i luften var harde, men amerikanerne fikk snart overtaket.
Etter en drøy time var japanerne tydelig på defensiven, akkurat da neste angrepsbølge ankom. Dauntless og Avenger bombefly tok for seg av de mange skipene som lå til anker i lagunen.
Torpedoer senket flere skip, mens bomber satte andre ut av spill. Hangarer, flystriper, verksteder og administrasjonsbygninger ble også bombet.
Baugen på lasteskipet Sankisan Maru. Det har blitt fjernet 284 synkeminer fra vraket for å gjøre det trygt for dykkere. Foto: © Christian Skauge
Store japanske tap
Japanerne må ha hatt en fornemmelse av at noe ville skje på Chuuk, for bare en uke tidligere hadde de trukket sine hangarskip, slagskip og kryssere tilbake til baser på Yap og Palau.
Men i lagunen lå det fortsatt over 30 lasteskip fulle av flydeler, ammunisjon og andre forsyninger, flere tankskip lastet med flybensin og olje, og en håndfull jagere og patruljebåter.
Kampene raste hele dagen, og da mørket falt på trakk amerikanerne seg tilbake mens japanerne slikket sine sår. De var sterk redusert, men ikke satt ut av spill.
En skvadron Betty bombefly tok av fra øyene og satte kursen mot den mørklagte amerikanske flåten for å ta hevn. Det var imidlertid ikke enkelt å verken finne eller treffe skipene, og skadene var små.
Det er naturligvis ikke lov å ta med seg suvenirer. På flere av vrakene er det samlet forskjellige gjenstander slik at alle får se detaljene. Foto: © Christian Skauge
Neste morgen fortsatte amerikanerne sine angrep, og da det hele var over hadde amerikanerne ødelagt over 250 japanske fly og senket 36 tankskip, lasteskip og forsyningsskip, 4 jagere, 2 lette kryssere og 3 patruljebåter. I tillegg var flystriper, kommandobunkere og infrastruktur på øyene ødelagt.
Chuuk kom aldri mer til å være noen maktfaktor i krigen i Stillehavet, og amerikanerne kunne fortsette ferden mot nord og ta Saipan, Marianerøyene og etter hvert Okinawa.
De voldsomme hendelsene i 1944 har satt sine spor, som dykkere i dag kan oppleve på nært hold. Chuuk er ganske enkelt himmelen for vrakdykkere.
Totalt ligger det over 60 vrak på havbunnen, spredt ut over den enorme lagunen. Noen av dem har først nylig blitt oppdaget, mens andre er for klassikere å regne blant vrakdykkere.
De fleste av vrakene er fortsatt i svært god stand, og flesteparten ligger på sportsdykkerdybde. Selv om det er noen godbiter som bare er tilgjengelige for tekniske dykkere, er Chuuk en vrakopplevelse egnet for alle med litt erfaring.
Dykkingen er generelt enkel og sikten pleier å være god – men ikke forvent 40 meter slik mange kanskje tror.
Chuuk kom aldri mer til å være noen maktfaktor i krigen i Stillehavet, og amerikanerne kunne fortsette ferden mot nord og ta Saipan, Marianerøyene og etter hvert Okinawa.
Et vrakeldorado
De voldsomme hendelsene i 1944 har satt sine spor, som dykkere i dag kan oppleve på nært hold. Chuuk er ganske enkelt himmelen for vrakdykkere.
Totalt ligger det over 60 vrak på havbunnen, spredt ut over den enorme lagunen. Noen av dem har først nylig blitt oppdaget, mens andre er for klassikere å regne blant vrakdykkere.
De fleste av vrakene er fortsatt i svært god stand, og flesteparten ligger på sportsdykkerdybde. Selv om det er noen godbiter som bare er tilgjengelige for tekniske dykkere, er Chuuk en vrakopplevelse egnet for alle med litt erfaring.
Dykkingen er generelt enkel og sikten pleier å være god – men ikke forvent 40 meter slik mange kanskje tror.
En traktor i lasterommet på Hoki Maru. Mange av skipene hadde kjøretøye, flydeler og nesten hele fly i lasten. Foto: © Christian Skauge
Vi bodde på Truk Blue Lagoon Resort og dykket med deres eget dykkesenter Blue Lagoon Dive Shop, et steinkast fra hotellet. Her fikk vi møte innehaveren Gradvin Aisek, sønnen til Kimiuo Aisek som startet dykkesenteret i 1973.
Da amerikanerne satte i verk Operation Hailstone og angrep Truk (som det het den gang) i 1944 var Kimiuo 17 år gammel og ble øyenvitne til hendelsene.
Dessverre gikk han bort i 2001, men arven lever videre i form av et unikt dykkesenter med eget museum og et helt spesielt forhold til vrakene de dykker på – og dem er det mange av!
Da amerikanerne satte i verk Operation Hailstone og angrep Truk (som det het den gang) i 1944 var Kimiuo 17 år gammel og ble øyenvitne til hendelsene.
Dessverre gikk han bort i 2001, men arven lever videre i form av et unikt dykkesenter med eget museum og et helt spesielt forhold til vrakene de dykker på – og dem er det mange av!
Vrakene i Chuuk Lagoon er flotte både på innsiden og utsiden. Foto: © Christian Skauge
Det vil bli en alt for lang artikkel om vi skal beskrive alle vrakene i detalj, og mange av dem er også relativt like siden det dreier seg om lasteskip. Det finnes flere lister på nettet så vi lar leserne friste lykken på Google, og bruker heller plassen på bilder i stedet for vraktabeller.
Det var utrolig mange spennende fotomotiver i Chuuk, alt fra store panoramaer, flotte bauger og hekker med store kanoner og mange spennende detaljer i lasterommene, styrhusene, maskinrommene og andre steder inni vrakene.
På noen av dem var de flotteste motivene på dekk, som Type-95 tanksene som står på dekket av San Fransisco Maru – et av de aller flotteste dykkene i Chuuk på nærmere 50 meters dyp.
Det var utrolig mange spennende fotomotiver i Chuuk, alt fra store panoramaer, flotte bauger og hekker med store kanoner og mange spennende detaljer i lasterommene, styrhusene, maskinrommene og andre steder inni vrakene.
På noen av dem var de flotteste motivene på dekk, som Type-95 tanksene som står på dekket av San Fransisco Maru – et av de aller flotteste dykkene i Chuuk på nærmere 50 meters dyp.
To Type-95 tanks på dekket av San Fransisco Maru. Foto: © Christian Skauge
Vrak, vrak og flere vrak
Vi dykket på Shinkoku Maru, Sankisan Maru, flyvraket Betty Bomber, Nippo Maru, Rio de Janeiro Maru, ubåtstøtteskipet Heian Maru, taubåten Futagami, patruljebåten Suzuki, Hoki Maru, Gosei Maru, Fujikawa Maru, San Fransisco Maru, flybåten Emily og et av flere Zero jagerfly.
Med mindre man gjør nøyaktige undersøkelser og bestiller dykking på bestemte vrak (det er fullt mulig) får man i løpet av en par ukers opphold et variert og mangfoldig utvalg av vrak enten man vil eller ikke.
Har man dykket noe man synes var spesielt flott er det bare å be om å få et dykk til på samme sted, dykkesenteret er fleksible og klarer nok å gjøre de fleste til lags i løpet av oppholdet.
Maru betyr på japansk sirkel, og ble ofte benyttet etter navnet på handelsskip – de gikk til en destinasjon for så å komme tilbake. Krigsskipene ble kalt opp etter fjell, øyer, værfenomener eller dyr – ikke etter personer slik det er vanlig i vesten.
Fujikawa Maru er et av de beste dykkene i Chuuk Lagoon, med en fantastisk begrodd kanon og lasterom fulle av flydeler. Foto: © Christian Skauge
Fujikawa Maru
Et av de definitive høydepunktene var Fujikawa Maru, den 132 meter lange favoritten til vår faste dykkeguide med det klingende navnet Rambo. Han var dyktig og tok oss med på mange spennende turer på innsiden av vrakene – når man først har reist så langt holder det ikke å bare se dem fra utsiden.
Rambo kunne fortelle masse spennende om vrakene vi besøkte på vei til og fra dykkene, som typisk tok en liten halvtime fra dykkesenteret, omgitt av vakre palmeøyer. Det mest spesielle med Fujikawa Maru er at lasterommene er fulle av japansk krigsmateriell: Maskingeværer, ammunisjon og en hel masse flydeler.
I det ene lasterommet ligger det flere nesten intakte Zero jagerfly, og over alt ellers fant vi hjul, vinger, høyderor, motorer og masse annet som tilhørte flyene. Vraket i seg selv var i nydelig stand, men en flott kanon på bakken – faktisk var det så flott at det ble to besøk før vi kunne si oss fornøyd.
Vraket ligger på 34 meters dyp med dekket på bare 18 meter, så dette er et enkelt dykk som alle kan gjennomføre.
Maskinrommet på patruljebåten Suzuki, som ligger på få meters dyp. Foto: © Christian Skauge
Patruljebåten Suzuki
Selv om mange av vrakene ligger på moderate dybder blir det fort bunntid av det, og dykkesenteret pleier å legge opp til et dypere dykk om morgenen og et grunnere på ettermiddagen. Det er stort sett to dykk om dagen, men det er mulig å dykke mer intensivt for den som vil.
De grunnere vrakene er ofte ikke i like god stand på utsiden, men kan være desto mer spennende inni. Et godt eksempel på det er patruljebåten Suzuki som ligger bare 15 minutter fra dykkesenteret.
Vraket ligger så grunt at man kan se det når båten gjør fast i bøya, og bunnen var på maksimalt 12–14 meters dyp. Sikten var ikke spesielt god og utsiden av vraket bød ikke på det mest spennende synet.
Da var det bare én ting å gjøre – finne en åpning og forsvinne inn! Jeg var heldig og fant en vei inn i maskinrommet, til Rambos store overraskelse. Der var det visst ikke mange som hadde vært.
Jeg møtte svømme forsiktig gjennom to trange rom og passasjer før herligheten åpenbarte seg for meg – og jeg var ikke på mer enn 6–7 meters dyp og hadde god tid til å ta noen bilder med relativt lang lukkertid for å fange lyset der inne.
San Fransisco Maru er et av de beste dykkene, men ikke egnet for alle på grunn av dybden. Foto: © Christian Skauge
San Fransisco Maru
Det er mange meninger om hvilket vrak som er det aller flotteste i Chuuk, men San Fransisco Maru er et av de navnene som nevnes oftest når dette diskuteres. Det 117 meter lange lasteskipet ble bygd i 1919 og står oppreist på bunnen på 63 meters dyp.
Lasterommene med all sin spennende herlighet ligger på omtrent 50 meters dyp, så dette er i dypeste laget på luft – men det tillates. Her finner man torpedoer, miner, bomber, artilleri, flymaskiner, anti-tank og håndvåpenammunisjon. Det flotteste synet er som nevnt de tre japanske Type-95 tanksene som står på dekket. Disse veide 7,5 tonn og hadd en 37 mm hovedkanon og to 7 mm maskingeværer og hadde et mannskap på tre.
San Fransisco Maru ble senket av stupbombere, og vraket ble funnet i 1972. For de som vil dykke så dypt som dette, eller dypere, er det ikke noe problem – Blue Lagoon Dive Shop tilbyr både nitrox og trimix, og vi så flere fornøyde rebreatherdykkere i løpet av vårt opphold.
Restene av flybåten Kawanishi H8K, som ble kalt «Emily» av amerikanerne. Foto: © Christian Skauge
Betty, Emily og Zero
Et annet høydepunkt i Chuuk er uten tvil de mange japanske flyvrakene som ligger her. Ikke bare finnes det flere Mitsubishi A6M Zero jagerfly i lasterommene på vrakene – det ligger også en håndfull av dem forskjellige steder i lagunen. Som nevnt ble over 250 fly ødelagt av amerikanerne, og flere av dem ble skutt ned i luften og ligger i dag på bunnen og venter på besøk.
Det grunneste er et Zero jagerfly utenfor enden av den gamle flystripen på Etten Island, et populært sted å stoppe for å spise lunsj mellom dykkene. Det ikoniske flyvraket ligger på bare 5-6 meters dyp og mange benytter muligheten til å snorkle for å se det.
Vraket av et Zero jagerfly på bare noen få meters dyp. Det ligger flere av disse i Chuuk Lagoon – også i lasterommene på flere av lasteskipene. Foto: © Christian Skauge
De japanske flyene hadde kompliserte navn som Nishiki Õgata Hikõtei og Ichishikirikkõ, og dette gav amerikanerne hodebry. De løste det ved å gi bombeflyene jentenavn og jagerflyene guttenavn.
Det offisielle kallenavnet på Mitsubishi A6M Zero var Zeke, med de fleste pilotene kalte det bare Zero likevel. Slik kommer det i stand at man kan besøke både bombeflyet Betty og flybåten Emily i Chuuk Lagoon.
Det offisielle kallenavnet på Mitsubishi A6M Zero var Zeke, med de fleste pilotene kalte det bare Zero likevel. Slik kommer det i stand at man kan besøke både bombeflyet Betty og flybåten Emily i Chuuk Lagoon.
Bombeflyet Mitsubishi G4M ble kalt «Betty» av amerikanerne. Foto: © Christian Skauge
Sjeldne flyvrak
Betty er et Mitsubishi G4M bombefly som ligger på 15-20 meters dyp og er i overraskende god stand, hvis man ikke regner med at cockpiten og snuten er knust og delvis revet av. Det er en flott opplevelse å svømme gjennom skroget, og sveve over vingene og halepartiet.
Den spesielle flybåten Kawanishi H8K «Emily» ligger ennå litt grunnere og byr på et helt spesielt fotomotiv og et innblikk i krigshistorien man finner få andre steder.
Den stakkars fire-motors flybåten er brukket i flere deler og ligger delvis opp-ned, og det de fleste tror er cockpiten er faktisk snuten på flyet der bombeoffiseren satt med god utsikt til målet.
Emily var et av de største flyene Japan bygde under krigen, og det omkring 30 meter lange flyet regnes av mange som den beste flybåten andre verdenskrig.
Dette bildet er et absolutt must for alle undervannsfotografer. Foto: © Christian Skauge
Ansiktet på Nippo Maru
Mange av bildene og artiklene fra Chuuk (kanskje alle) har et ikonisk bilde som blikkfang: Roret på Nippo Maru. Tidens tann har tæret bort treverket i rattet, og bare metallringen innerst henger igjen. På selve rattstammen utgjør to gamle instrumenter øynene i det ikoniske ansiktet som alle bare må fotografere. At maskintelegrafen står intakt en meter bortenfor gjør ikke opplevelsen mindre.
Broen ligger på rundt 24 meters dyp, så her har man både tid og flott lys å leke seg med. Det skal nevnes at man finner slike «ansikter» på mange av vrakene i Chuuk Lagoon, spesielt om man penetrerer og får med seg maskinrommet.
Her er det kjeler, rør, ratt, hjul, hendler og instrumenter og målere så langt øyet kan se! Det er mange morsomme motiver om man har øynene med seg.
På en del av vrakene, for eksempel Shinkoku Maru og Nippo Maru, har guidene samlet noen gjenstander og plassert dem på lett tilgjengelige steder, slik at de som ikke kan eller vil penetrere også får et inntrykk av hva som finnes på vrakene.
Gassmasker, granater, våpen og ammunisjon gir en påminnelse om hvorfor skipene ble senket.
Mange av gjenstandene gir en uhyggelig påminnelse om krigen.En vakker regnbue over en av øyene i Chuuk Lagoon. Foto: © Christian Skauge
Dropp makrolinsen!
Det er relativt enkelt å fotografere i Chuuk Lagoon. Sikten er normalt fra ok til god, men iblant kan den også bli dårlig – spesielt etter uvær, fikk vi erfare. På en del av de grunnere vrakene pleier heller ikke sikten å være den aller beste, men dypere er det gjerne minst 20–30 meters sikt.
Vanligvis er det mer enn nok lys, men hvis været er dårlig kan det bli mørkt og litt utfordrende å ta gode bilder på de dypere vrakene. Da er det best på grunna.
Man har herlige dager som dykketurist i Chuuk Lagoon. Foto: © Christian Skauge
Et lite tips: La makrolinsen bli igjen hjemme! Jeg drasset den med gjennom sikkerhetskontroller fra Oslo til Chuuk via Seoul og Tokyo og tilbake til ingen nytte – den ble ikke brukt på ett eneste dykk.
Det finnes sikkert spennende makroliv i Chuuk og vrakene er fulle av fisk og andre dyr, men når man er her skal man konsentrere seg om det som er viktig – fantastisk vrakdykking!
Det finnes sikkert spennende makroliv i Chuuk og vrakene er fulle av fisk og andre dyr, men når man er her skal man konsentrere seg om det som er viktig – fantastisk vrakdykking!
