Når du dykker, fridykker eller er ved sjøen er sannsynligheten stor for at du treffer på en manet eller to. Det vil gjerne forskerne vite om.

Sammen med Oslofjordens Friluftsråd har Havforskningsinstituttet lansert «Kysthjelperne», og ber alle om å melde inn maneter på nye.dugnadforhavet.no. På bare noen uker har det kommet inn nesten 600 observasjoner.





Kanskje du har lagt merke til at noen år er det mye brennmaneter i sjøen, mens andre år er det nesten ingenting?

Akkurat hvorfor det er slik er ikke forskerne helt sikre på.

– Vi vet ganske lite om hva som er årsaken til slike manetoppblomstringer, og hvor oppblomstringen skjer, sier forsker Tone Falkenhaug ved Havforskningsinstituttet.





Den røde brennmaneten (Cyanea capillata) er den vanligste maneten langs kysten vår. Ofte forekommer den i store mengder hvert år.

Brennmaneten kan bli opptil to meter i diameter, og den kan ha 30 meter lange tråder. De trives ikke i for varmt vann, og dersom det blir over 20 grader i sjøen trekker de lenger ned i vannet.

Siden alle maneter driver med strømmen, vil de komme til overflaten igjen dersom det blir vind og oppstrømming av kaldere vann.





Den blå brennmaneten (Cyanea lamarchi) er sjeldnere enn den røde, og finnes langs kysten i Sør-Norge.

Den er også mer varmekjær enn den røde. De siste årene har den blå brennmaneten blitt vanligere, og den finnes lenger nord enn før.

Giftstoffet i de to manetartene er omtrent likt, men de blå manetene er mindre og har også færre brenntråder enn de røde.





En annen blålig manet man kan se i store mengder hvert år er glassmaneten (Aurelia aurita). Den er stor, nesten gjennomsiktig og kan bli opptil 40 cm i diameter.

Glassmaneten lever i de fleste havområder og er vanlig langs norskekysten. Den brenner normalt ikke mennesker, på grunn av at mengden neslegift er for liten.

LES OGSÅ

Styrer glassmaneter med elektronikk

Maneten har fire tydelige og karakteristiske ringer på overflaten. Disse ringene er manetens formeringsorgan, og her produserer hunnmanetene egg og hannmanetene sæd.

Både glassmanet og brennmanet trives best i det øverste sjiktet av havet, siden det er der maten er. Maneter er rovdyr og spiser planktonkrepsdyr, andre maneter og fiskeyngel.





To andre arter som blir observert med jevne mellomrom i Norge er lungemanet og kronemanet.

Lungemaneten (Rhizostoma octopus) finnes i sørlige Nordsjøen, og er en sjelden gjest langs norskekysten på seinsommeren.

LES OGSÅ

Har du sett perlesnormanet?

Maneten er melkehvit med en blåfiolett kant på klokken. Den mangler tentakler, og brenner derfor ikke. Den fanger mat ved å suge dyreplankton inn gjennom små porer.

Lungemaneten kan bli opptil 50 centimeter i diameter, og den kan bli så stor og tung at man ikke klarer å få den om bord i båten dersom den blir fanget i garnet.





Kronemaneten (Periphylla periphylla) er en dypvannsart som trives i norske fjorder. Den forekommer iblant i høye tettheter, og kan ta seg en tur til overflaten om natten.

Fargen er karakteristisk dyprød til fiolett, og den har tykkere brenntråder eller tentakler enn andre maneter.





Kompassmanet (Chrysaora hysoscella) er sjeldnere i Norge, men blir likevel observert regelmessig. Den har V-formede striper som går ut fra midten, nesten som et kompass.

I motsetning til mange av de andre manetene er kompassmaneten hermafroditt, det vil si tvekjønnet. De minste individene er hanner, men når maneten vokser seg større skifter maneten kjønn og blir hunn.

Meld fra hvis du ser klamremanet

To andre maneter som har blitt observert i Norge de siste årene er kolonimanet og klamremanet.

Klamremaneten (Gonionemus vertens) har fått navnet sitt på grunn av måten den klamrer seg fast i tang på. De siste årene har den blitt rapportert flere steder langs norskekysten.

LES OGSÅ

Fant bisarr skapning på stranden

Klamremaneten er en liten brennmanet som har en sterk gift, og som svir kraftig dersom man får det på huden.

Den er et par centimeter i diameter, formet som en tallerken og gonadene danner et oransje kryss. Den holder til inne i tang og ålegress og bruker tentaklene for å holde seg fast.





Kolonimaneten (Physophora hydrostatica) er også et sjeldnere syn i Norge, men har blitt observert oftere de siste årene.

– Den har blitt døpt til hulaskjørt-maneten, på grunn av hvordan den ser ut, forteller Falkenhaug.

Hulaskjørtmaneten lever vanligvis på dyp fra 200-1200 meter og er utbredt i alle verdenshav. Strømmer og uvær kan av og til bringe arten til overflaten og inn til våre kyster.





– Amerikansk lobemanet er en annen art som folk ofte observerer og rapporterer inn, sier Falkenhaug.

Amerikansk lobemanet (Mnemiopsis leidyi) har en oval, klokkeformet og gjennomsiktig kropp.

Den hører til dyregruppen ribbemaneter som i motsetning til nesledyr, som for eksempel brennmanet og glassmanet, ikke har nesleceller. Lobemaneten kan ikke svi eller stikke, men bruker klebeceller til å fange dyreplankton.

LES OGSÅ

Ønsker seg manetobservasjoner

Amerikansk lobemanet er en fremmedart i Norge, og hører egentlig hjemme langs østkysten i USA. Den skal ha fulgt med ballastvann i lastebåter.

Den ble funnet i Svartehavet for første gang på 80-tallet. I Norge ble den oppdaget for første gang i 2005, og er nå en vanlig art langs kysten.





Amerikansk lobemanet formerer seg svært raskt, og populasjonen kan flerdobles i løpet av noen få uker. Maneten har et stort inntak av dyreplankton, men kan også tåle lange perioder med matmangel. Da tærer de på sin egen kropp og krymper i størrelse.

Amerikansk lobemanet kan ha stor innvirkning på økosystemet, og er derfor oppført i Artsdatabankens fremmedartsliste som en art med «svært høy risiko».



Andre ribbemaneter som hører naturlig hjemme i Norge er lobemanet (Bolinopsis infundibulum), sjøstikkelsbær (Pleurobrachia pileus) og agurkmanet (Beroe cucumis).

Har du sett store mengder av noen maneter? Eller har du funnet en uvanlig manet? Da vil forskerne på Havforskningsinstituttet gjerne høre fra deg!