Ålekvabben blir opptil 30 cm lang, og lever fra fjæra og ned til 40 meters dyp. Til tross for at den finnes på grunt vann sees den likevel sjelden av dykkere.

Huden er slimete og glatt og inneholder små skjell. Fargene er variable, men vanligvis er ålekvabben grå- eller grønnbrun på ryggen og gulaktig på magen. Brystfinnene kan være gule eller gulaktige ytterst.

LES OGSÅ

Meld fra om uvanlige fiskearter

Kroppen er slank og smalner av mot halen, og rygg- og bukfinnen møtes ved den pilformede halefinnen. Dette skiller den fra tangsprell, som ellers kan ligne.

Ålekvabben er en bunnfisk som gjemmer seg blant alger og under steiner. Føden består av krepsdyr, muslinger, snegler, fiskeegg og larver, og den lever i både saltvann og brakkvann.





Carl von Linné beskrev arten i 1758, og gav den navnet Zoarces viviparus. Når arter føder levende unger kalles dette vivipari – men for ålekvabben er navnet egentlig litt misvisende:

Ålekvabben har indre befruktning, og parrer seg i august og september. De har en av de lengste drektighetsperiodene hos fisk – opptil seks måneder.

LES OGSÅ

Helt like, men formerer seg ulikt

De opptil 400 ungene klekkes som larver i eggstokkene, hvor de fortsetter utviklingen i fire måneder før de fødes ferdig utviklet omtrent 3–5 cm lange.

Dette kalles ifølge Wikipedia for ovovivipari, som er en samlebetegnelse på formerings­former som faller mellom vanlig egglegging og ekte levendefødende.





Fordelen er at det beskytter eggene og larvene, og gir dermed avkommet en mye bedre mulighet til å klare seg når de fødes.

På engelsk heter ålekvabben eelpout, på tysk aalmutter, mens svenskene kaller den for ålkusa eller tånglake. Likheten med ål går altså igjen i navnene.



Ålekvabben finnes i Svartehavet og Middel­havet, ved de britiske øyer, i Østersjøen og langs Norskekysten nord til Barentshavet.

I Middelhavslandene brukes ålekvabbe ofte som ingrediens i fiskesuppe. En kuriositet er at beina er grønnaktige i fargen på grunn av et harmløst fargestoff.