Krepsdyrene er den største dyregruppen som sorterer under leddyrene, som også omfatter insekter og edderkopper.

Det finnes over 52.000 beskrevne arter som lever i nær sagt alle typer habitater over hele kloden, og takket være store mengder bittesmå planktoniske hoppe­kreps er krepsdyrene også sannsynligvis den mest tallrike dyregruppen i verden.

De fleste krepsdyrene finner man i havet, men også i ferskvann og til og med på land kan man treffe på pansrede tøffinger.

Her hjemme ser vi et mangfold av taskekrabber, strandkrabber, eremitt­kreps, kamuflasjekrabber, hummer, kreps og havedderkopper – det dukker opp krepsdyr på hvert eneste dykk.



Krepsdyrene skiller seg fra andre dyregrupper på flere måter, men en av de viktigste forskjellene er at de ikke har noe indre skjelett – de hører til gruppen virvelløse dyr.

I stedet stoler de på et hardt, ytre skall som holder dem oppreist og samtidig gir svært god beskyttelse mot rovdyr, akkurat som en rustning.

Krepsdyrenes skall består av kalsium og en hornsubstans kalt kitin. Det er ikke sammenhengende, men består av flere deler – generelt et ryggskjold, flere leddelte bein, to antenner på hodet og som oftest et par klør.

Mange av artene deler den samme grunnleggende oppbygningen bestående av 20 kroppssegmenter delt inn i hode, kropp og mage – slik som storkrepsene. Dette er den største av i alt seks forskjellige klasser av krepsdyr og rommer over 25.000 arter.

En annen spesiell ting med krepsdyrene er øynene deres: Akkurat som hos insektene har de fasettøyne, en unik konstruksjon som egentlig består av et stort antall øyne plassert tett sammen.

Dette gir krepsdyrene en bildemosaikk som gjør dem i stand til å skille mellom lys og mørke – men noen av dem kan også se ultrafiolett lys.

Utrolig nok er det det samme genet som lager øyne hos oss mennesker – hos krepsdyrene repeteres det bare et stort antall ganger.

De svært følsomme fasettøynene gjør krepsdyrene i stand til å være aktive i lite lys eller nesten totalt mørke, og det er derfor du har best sjanser til å se mange krepsdyr på nattdykk.

Selv om mange krepsdyr har den samme grunnleggende oppbygningen, finnes de likevel i en uendelig rekke variasjoner, størrelser og til og med personligheter.

Noen er svært sky og gjemmer seg så snart du lyser på dem, mens andre er nysgjerrige og kommer gjerne frem for å kikke nærmere på dykkere.

Fra de minste kopepodene til den gigantiske japanske edderkoppkrabben med et beinspenn på opptil utrolige fire meter finnes det et helt univers av forskjellige arter.



En av de virkelige gigantene i krepsdyrenes verden er kongekrabben, som finnes i Finnmark. Den kan nå et beinspenn på godt over halvannen meter, og skallet kan bli over 25 cm langt. Vekten kan komme opp i nærmere 10 kilo.

Det drives et utbredt fiske etter kongekrabbe (kjent fra Deadliest Catch på Discovery Channel) i det nordlige Stillehavet, hvor denne kjempen egentlig hører hjemme.

Der er bestanden i tilbakegang, mens den har økt i Barentshavet etter at krabben ble introdusert av russiske forskere på 1960-tallet.

Til tross for et utstrakt fiske i Finnmark har kongekrabbene vandret vestover og er nå på vei sydover langs norskekysten.

Både naturvernere og havforskere er bekymret – ingen vet nemlig hvor lang sør krabben vil nå og hvilke konsekvenser dette kan få for eksempelvis gytebestanden av torsk og andre fisk. Kongekrabben er nemlig kjent for å spise alt i sin vei.



Smarte eremittkreps bruker tomme sneglehus som beskyttelse i stedet for å måtte bruke krefter på å utvikle sin egen rustning.

Men det som nok så ut som en kjempeidé til å begynne med kan fort bli svært frustrerende for eremittkrepsen: Når den vokser trenger den et større sneglehus – og det er ikke alltid så lett å finne som det kan høres ut.

Eremittkreps er ekstremt nysgjerrige, og de prøver ut ethvert mulig nytt hjem når tiden nærmer seg. Andre eremittkreps merker dette, og skjønner at det muligens blir et ledig hus på markedet ganske snart.

Dette kan føre til at hele grupper av eremittkreps forfølger hverandre rundt på bunnen, mens de sloss og småkrangler.

Noen ganger kan trangen til mer plass bli så sterk at de rett og slett angriper en artsfrende og prøver å stjele huset denne har på ryggen!



Enkelte eremittkreps havner i trøbbel allerede som små: De fleste sneglehus er vridd i spiral mot høyre, men noen få er vridd den andre veien.

Dersom en uheldig eremittkreps velger et venstrevridd hus må den slite med dette resten av livet – den må finne en slik sjeldenhet hver gang den trenger et nytt hus.

Bakkroppen tar form etter huset og kan ikke bøyes den andre veien. Dette gjør husjakt til en mye mer omfattende oppgave enn for en eremitt som kan hoppe inn i første og beste høyrevridde hus.

I tropene finnes det til og mer eremittkreps som helt har gått bort fra å bruke sneglehus som beskyttelse, og i stedet bor med den myke bakkroppen gjemt i forlatte kalkrør fra børstemark.

Dette gjør at de ikke lenger kan bevege seg fritt rundt, men hvis mattilgangen er god ser det ikke ut til at dette byr på noe stort problem.



Mange krepsdyr tar i bruk kjemisk krigføring for å beskytte seg mot rovdyr, i tillegg det harde skallet – eller de dropper skallet helt og holdent.

En bestemt art eremittkreps lever i symbiose med anemonen Adamsia palliata, som dekker hele sneglehuset eremittkrepsen bor i.

Anemonen sitter opp-ned med munnen plassert under eremittkrepsen, og fanger opp restene av det krepsen spiser til middag.

I bytte for matrestene (eremittkrepsene er noen skikkelig griser og søler mye) og levestedet vil anemonen beskytte verten ved å skyte ut sine vakre, stikkende tentakler hvis den føler seg truet.

Mang et rovdyr har lært seg at dette er en munnfull man helst bør la være i fred, og eremittkrepsen lever et relativt trygt liv takket være sin giftige leieboer.



Trollkrabben har et svært piggete skall, og størrelsen gjør at den ikke behøver å ha anemoner voksende på skallet for å unngå å bli spist.

Likevel har denne tøffe gladiatoren bruk for litt ekstra beskyttelse fra tid til annen – når den skal skifte skall.

Som alle andre krepsdyr må trollkrabben med jevne mellomrom kaste det gamle skallet for å kunne vokse seg større.

Det nye skallet som har vokst frem under det gamle trenger noen timer før det herder, og nettopp da setter trollkrabben seg gjerne under en stor mudderbunnsjørose for å låne litt beskyttelse fra anemonens giftige tentakler.

I bytte slår gjerne anemonen kloa i det gamle skallet. Det er fullt av nyttige mineraler og slukes med tydelig velbehag.



Den morsomme kamuflasjereken Spirontocaris lilljeborgii er en annen art som gjør nytte av anemoner. Noen ganger kan man finne hele familier på 20-30 reker i forskjellige størrelser under mudderbunnsjørosene, ofte dypere enn 30 meter.

De små, knallrøde rekene er nysgjerrige og vennlige, og kommer ofte ut fra anemonens beskyttende tentakler for å undersøke en behansket dykkerhånd som plasseres i nærheten – noen minutters tålmodighet er alt det koster.

De er pussereker og leter etter mat – akkurat som sine mer kjente slektninger i tropiske farvann. Blomsterreken er en annen art i våre farvann som også kan opptre som pussereke.

Reproduksjon kan være noe av en utfordring når kroppen er dekket av panserplater. Den eneste muligheten byr seg under skallskiftet, siden krepsdyrene har indre befruktning.

Når hunnen kaster sitt heldekkende kyskhetsbelte gjelder det for hannen å være klar.

Man kan ofte se eremittkreps og krabber som har funnet seg en passende partner, og rett og slett holder fast på henne som en skruestikke før skallskiftet.

Nøyaktig hvordan krepsdyrene vet når dette skal skje er uklart, men en teori er at enzymer som hjelper til med å myke opp og løsne det gamle skallet lekker ut i vannet.

Dette kan fanges opp av hannene, som rett og slett lukter at en mulighet er i ferd med å åpenbare seg.

Når skallskiftet og parringen har funnet sted bærer hunnen de befruktede eggene under den leddete halen på undersiden av kroppen.

Her får de utvikle seg til tiden har kommet for at de klekkes, og larvene driver avgårde for å starte et nytt liv et annet sted.

I dette planktoniske stadiet er krepsdyrene svært sårbare, og de aller fleste kommer til å bli spist før de bunnslår og begynner å utvikle sitt harde, beskyttende skall.



Selv i dette tidlige stadiet vet mange krepsdyr hvordan de skal utnytte andre dyrs nesleceller, og man kan ofte se små larver ta seg en gratistur på toppen av en liten manet eller hydromeduse.

På disse kan man også ofte finne små, men like fullt utvokste amfipoder som lever mellom de giftige tentaklene eller sitter på toppen av klokken.

Til tross for kraftig panser er det likevel mange mindre krepsdyr som hele tiden lever i overhengende fare for å bli slukt hele av for eksempel en glupsk torsk eller lange.

Skallet er ikke mye til hjelp hvis rovdyret ikke trenger å tygge, og store mengder småkrabber, reker og eremittkreps må bøte med livet hver eneste natt.

Ikke alle kan ta anemoner til hjelp, og har i stedet utviklet effektive alternativer for å redde seg unna fare.

Som navnet antyder er har svømmekrabbene en særegen strategi for å berge livet: Det ytterste leddet på det bakerste beinparet har utviklet seg til å bli en flat padleåre.

Ved hjelp av frenetisk bruk av dette redskapet er de i stand til å forflytte seg sideveis med imponerende fart. Ikke minst brukes denne taktikken gjerne overfor undervannsfotografer.

Trollhummeren bruker en annen strategi, men kan være minst like kvikk: Når den slår den leddete bakkroppen opp under buken gjentatte ganger i rask rekkefølge forsvinner den baklengs ut av synsfeltet ditt raskere enn du skulle tro var mulig.

Mange trollhummere trives godt i bergsprekker og steinkaier, og om natten ser man ofte bare de røde øynene på dem før de forsvinner som dugg for dykkelykten.

Noen krepsdyr har funnet en annen og minst like effektiv måte å unngå rovdyr på – kamuflasje.

Den meste kjente av disse er naturligvis pyntekrabben, men faktisk har vi en lang rekke krepsdyr i norske farvann som er virkelige kamuflasjemestere.

Har du tenkt på at grunnen til at du ser pyntekrabben kanskje er fordi den ikke er så flink til å gjemme seg likevel?

Pyntekrabbene har små kroker på ryggskjoldet hvor de kan feste alger eller svamp, som de lar vokse over hele seg.

Dermed kan de formelig smelte sammen med bakgrunnen der de oppholder seg, en stor fordel både for å overraske byttedyr og unngå å bli spist.

Det er ikke noen dårlig strategi å være usynlig, og hver gang jeg ser en pyntekrabbe kan jeg ikke unngå å tenke på hvor mange jeg har svømt forbi uten å legge merke til dem.

Noen reker går ennå lenger for å gå i ett med bakgrunnen: De pynter seg ikke med alger eller noe annet i det hele tatt – de bare forandrer farge etter hva de sitter på.

Sjøgressreken Hippolyte varians kan finnes i nesten en hvilken som helst farge fra fullstendig gjennomsiktig til gul, rød eller mørk brun avhengig av omgivelsene.

Når den sitter på sjøgress er den naturligvis grønn! I tillegg er disse smårekene eksperter på å gjemme seg mellom tang og alger, så de kan være nesten umulige å få øye på – selv om de er over alt.



Et annet stort krepsdyr mange dykkere har stiftet bekjentskap med er hummeren. Den kan veie over 5 kilo, og i motsetning til sin amerikanske slektning (som har blitt funnet i norske farvann) er den vanligvis nesten svart.

Hummeren er et imponerende syn og de kan være svært nysgjerrige: Holder du hånden foran hulen den bor i vil den svært ofte undersøke deg nøye med sine to vakre svarte og røde antenner.

Som regel er hummeren rolig og virker nesten intelligent – men den har et revir å forsvare og kan være aggressiv, til og med overfor dykkere.

Når en diger hummer kommer løpende mot deg på bunnen mens den fekter med klørne er det ikke lett å bli liggende stille!

Hummeren har to forskjellige klør. Den ene, vanligvis den venstre, er slank og smal og brukes til skjæring og kutting.

Den andre er mye større og kraftigere og brukes til å knuse ting med. Det er ikke noen god ide å håndhilse på en stor hummer – den kan knuse nesten hva det skal være.

Hummerbestanden langs norskekysten er kraftig redusert de siste hundre årene, og dykkere har ikke lov å plukke med seg denne delikatessen.

Det er innført strenge regler for fangst, og man har gjort vellykkede forsøk med egne hummerreservater flere steder. Likevel mener mange at hummeren ikke er godt nok beskyttet.



Lenger sør i utbredelsesområdet er hummeren mer tallrik, og dette har med vanntemperaturen å gjøre:

Hvis det ikke er varmt nok vil ikke eggene klekkes, og i våre farvann kan det gå flere år mellom hver gang hummeren klarer å få frem et levedyktig årskull.

Forhåpentligvis vil tiltakene for å beskytte hummeren virke. Det ville være synd om dette majestetiske sjødyret forsvinner – ikke minst for dykkere og undervannsfotografer.

Neste gang du ser et merkelig dyr med mange bein, fasettøyne, rustning, kraftige klør og kanskje til og med kjemisk forsvar trenger du ikke å være bekymret.

Det er ikke romvesener som har kommet for å ta over jorden – det er bare et krepsdyr!