Det var ikke måte på hvor mange monstre det fantes til havs i gamle dager. Man burde ikke seile for langt fra land, for det krydde av skumle dyr som med sikkerhet vil fortære deg om de fikk sjansen.

Ikke var det smart å seile over kanten av kartet heller – jorden var jo flat, må vite.

Siden tidenes morgen har sjøfolk undret seg over alt det rare de så når de var på havet, og kjempeblekksprutene har gitt opphav til myter og legender. Spesielt var de sjøfarende engstelige for Kraken.







Kraken et fabeldyr fra norsk folketro, et kjempestort sjøuhyre eller en gigantisk fisk som skal ha blitt sett langs kysten av Norge, Island og Irland.

Den norrøne skriften Kongespeilet fra 1200-tallet omtaler et slikt monster som «Hafgufa», forteller Wikipedia.

I den islandske sagaen om Örvar-Odd fra slutten av 1400-tallet får man et klart inntrykk av at «Hafgufa» var skikkelig dårlig nytt, for monsteret kunne svelge både menn og skip og hval.





Olaus Magnus beskrev på 1500-tallet kraken som «et monster av en fisk», med lange skarpe horn, store røde øyne og «hår som gåsefjær, tykke og lange, som et skjegg som henger ned».

Han hevdet at «et slikt sjømonster lett kan senke mange store skip fulle av sterke sjømenn», og var dermed på linje med den islandske sagaen.

Det var altså all mulig grunn til å være redd for det som fantes i havet og kanskje tryggest å holde seg på land.

LES OGSÅ

Fant kjempeblekksprut på stranden

Først da Carl von Linné kom på banen på 1700-tallet ble det litt orden i sysakene. Han fant opp «Systema naturae», som vi bruker den dag i dag, hvor man gir artene et latinsk for- og etternavn for å klassifisere dem.

Kraken, mente Linné, var slett ikke noen monsterfisk, men en blekksprut! Han gav den navnet Microcosmus marinus, og kunne opplyse at den levde i havet utenfor norskekysten. Han understreket dog at han ikke hadde sett den med egne øyne.

Dermed var grunnen lagt for fremstillingen av Kraken som en gigantisk blekksprut, gjerne i dårlig humør, som kunne dra store skip med seg ned i dypet og ødelegge en ellers fin dag.





I 1857 antok Kraken biologisk form, da den danske vitenskapsmannen Japetus Steenstrup beskrev kjempeblekkspruten Architeuthis dux i en vitenskapelig artikkel basert på et ilanddrevet eksemplar fra Island.

Kjempeblekkspruten var imidlertid kjent lenge før dette – den ble introdusert av Aristoteles i år 350 før Kristus. Han kalte den teuthos.



Her ligger kanskje koblingen mellom gresk mytologi og Kraken slik den fremstår i filmen «Clash of the Titans» fra 1981, der Zeus i Lawrence Oliviers skikkelse ytrer de berømte ordene: – Release the Kraken!

Advokat Sidney Powell har også vakt lattermild oppsikt ved å bruke dette sitatet i forbindelse med konspirasjonsteorien om at valget i USA ble stjålet fra Trump.





Kraken har dukket opp i en rekke filmer og TV-serier opp gjennom årene. I nyinnspillingen av «Clash of the Titans» fra 2010 hadde det fryktinngytende monsteret fangarmer som en blekksprut.

Utgaven fra originalen i 1981 minner mest av alt om Godzilla med flere armer.

Kraken dukker også opp i to av «Pirates of the Caribbean»-filmene, i animasjonsfilmen «Atlantis II» og som nevnt i klassikeren «En Verdensomseiling Under Havet» fra 1954.







Kjempeblekksprutene er kan bli 12–14 meter lange, og er imponerende vesener. Det finnes udokumenterte rapporter om blekksprut på 60 meters lengde.

Kanskje Kraken likevel lever i beste velgående i dypet?





I så fall kan det hende den tilhører Architeuthis-familien, eller kanskje en ny og hittil ubeskrevet familie. Det ville vært rart om et så stort dyr aldri har blitt sett eller fanget – men helt sikker kan man jo ikke være.

Det eneste som er sikkert er at det er mer mellom himmel og jord enn noe annet sted – for ikke å glemme det som finnes i havet!