Den 110 fot lange bergingsdamperen D/S Draugen tilhørte Ålesund-rederiet Ludvig Fladmarks Sønner A/S, og den 15. juli 1940 var hun på vei sørover til et bergingsoppdrag i Sagvåg på Stord.

Den tyske vaktstasjonen på Flatøy forsøkte å praie skipet, men kapteinen ignorerte rifleskuddet og fortsatte inn Byfjorden. Det skulle han kanskje ha ikke gjort, for fjorden var minelagt.

Da de passerte Steinsneset ved Morvik gikk Draugen på to miner og ble nesten delt i to av den kraftige eksplosjonen, som slynget skipsdeler helt inn på land. Hun sank på få sekunder, og tok med seg kaptein Knut Andreas Berg og fem andre i dypet. Fire mann overlevde.

Sommeren 2017 fikk vraket for første gang besøk av dykkere, da Vegard Sandvik og Hans Petter Holthe fra dykkegruppa West Coast Divers lokaliserte vraket på 120 meters dyp.

– Vi prøvde å finne vraket med sonar vinteren 2017, men fikk ikke utslag på grunn av topografien. Da måtte vi dykke for å lete, og utrolig nok fant vi Draugen på første forsøk, forteller Vegard Sandvik til Dykking.

West Coast Divers er løst sammensatt gruppe av dedikerte dykkere som har engasjert seg for å dokumentere og formidle vrakhistorie.

Siden vraket ble funnet i 2017 har Vegard Sandvik, Ole Idar Bruvik, Remi Kronstad, Davide Bertolini og Espen Olsen jobbet med å dokumentere vraket, og på 80-årsdagen for forliset presenterte de både en 3D-modell og en minidokumentar.

– Flere av oss har kurset seg opp for å kunne dykke på denne dybden og gjennomføre prosjektet. I tillegg har vi brukt mye tid på å lære oss programvaren for å kunne lage 3D-modellen, sier Sandvik.

Dykkergruppa gikk også til innkjøp av et Panasonic GH5s kamera som kunne ta både stillbilder og video av vraket, samt et Nauticam undervannshus som kunne håndtere den store dybden. Kamerariggen ble montert på en UV-scooter for å gi stabilitet, og nøye avveid med tanke på oppdrift.

– Vi valgte dette kameraet spesifikt på grunn av den høye kvaliteten på video og timelapse, forteller Sandvik.

For å få best mulig dekning av vraket fra alle vinkler svømte han i spiral nedenfra og opp, mens kameraet tok bilder med automatisk intervall.

Etter det første dykket ble bildene satt sammen til en 3D-modell, som så kunne brukes til planlegging av oppfølgingsdykkene for å ta flere bilder der dekningen var dårlig. Dette var spesielt viktig på grunn av det store dypet som bare tillot ca. 15 minutters bunntid.

På 120 meters dyp er det naturligvis bekmørk uansett når på døgnet man dykker, og alt av lys måtte medbringes. På kamerariggen var det montert to Nanight videolys på 5.000 lumen, mens to dykkere byttet på å lyse opp brakgrunnen med to lykter på 16.000 lumen for å få bedre dybde i bildene.

– For å lage en god 3D-modell er det om å gjøre å få med så mange detaljer som mulig, både på avstand og på nært hold. Derfor brukte vi ekstra tid på en del steder på vraket, som for eksempel skipsklokken, sier Sandvik.

Den endelige 3D-modellen av vraket er basert på 1.286 bilder tatt fra nesten alle tenkelige vinkler, og ble satt sammen ved hjelp av spesiell programvare som lager en tredimensjonal mosaikk av bildene. Forskjellen fra en vanlig mosaikk, der bildene ligger kant mot kant, er at her overlapper bildene hverandre i større eller mindre grad.

Metoden kalles fotogrammetri, og brukes for å bestemme geometriske egenskaper som form, størrelse og beliggenhet av et fotografert objekt. Teorien bak dette er komplisert, men heldigvis kan programvaren gjøre deler av jobben. Likevel ligger det utallige timer bak en detaljert 3D-modell, både under vann og foran PC-skjermen.

Remi Kronstad har gjort mesteparten av arbeidet med 3D-modellen av Draugen, som kan roteres på skjermen slik at vraket kan beskues fra alle synsvinkler. Denne formen for digital marinarkeologi gjør vraket tilgjengelig på en unik måte for de som ikke kan dykke til denne dybden – eller for de som ikke dykker i det hele tatt.

– Vi brukte et fotogrammetriprogram som heter Metashape til å lage 3D-modellen. Programvaren sammen-ligner alle bildene man laster opp, og er i stand til å kjenne igjen bestemte punkter slik at bildene overlappes på riktig måte. Slik oppstår først det som kalles for en punktsky og deretter rendrer programmet tekstur og farger slik at det blir en komplett modell, forteller Remi Kronstad.

– Utfordringen med fotogrammetri under vann er kvaliteten på bildene, og det merket vi på dette prosjektet. Jo bedre kvaliteten er (lys, skarphet og liknende) jo færre bilder med overlapp trenger man for å få en nøyaktig modell, forteller Kronstad.

For å dekke hele vraket var det nødvendig med fire dykk før bilde-materialet var av god nok kvalitet. Jo flere bilder man bruker, jo høyere oppløsning kan man få på 3D-modellen.

– En del av bildene var ute av fokus, noen var for mørke eller hadde andre feil og mangler som gjorde at de ikke kunne brukes i programmet. Da brukte vi den foreløpige modellen til å planlegge neste dykk, fordi den viste oss hvor vi trengte å ta flere bilder. Dette gjaldt blant annet hekken og propellen, sier Kronstad.

– Jeg brukte et par dager på å gå gjennom alle bildene og sette dem sammen til en ferdig modell. PC'en jobbet hele natten med første steg av prosessen, før jeg fortsatte neste dag med å filtrere bort ting som ikke skulle være med, slik som partikler i vannet som dukker opp som støy rundt 3D-modellen, forteller han.

Da 3D-modellen var ferdig ble den lastet over i et program som heter Blender, hvor man kan lage animasjoner, legge på lyssetting og bunnen rundt vraket.

– 3D-modellen var også et utmerket planleggingsverktøy før videodykkene, både med og uten modell. Vi kunne kunne planlegge posisjonen på lysdykkerne, hvor de skulle lyse, hvor vi skulle filme og hvordan modellene skulle svømme. Dette gjorde at det var mulig å få et godt resultat selv med kort bunntid, sier Kronstad.

Han forteller at han sammen med Vegard Sandvik lærte seg å bruke fotogrammetri på vraket «Kystbas» som ligger på 30 meter på en fjellhylle under Askøybroen utenfor Bergen.

– Her fikk vi testet ut hva som fungerte og ikke på grunnere vann, og hadde mer tid til å prøve og feile. Vi har lært at ting blir mye mer komplekst når man beveger seg dypere og behøver mer lys, og samtidig har mindre tid til å rekke å ta gode bilder av hele vraket.

3D-modellen av Kystbas er også lagt ut på Sketchfab.com, og du finner den ved å søke på West Coast Divers.

Vraket av D/S Draugen er i overraskende god stand, tatt i betraktning eksplosjonen fra minen og den lange tiden det har ligget på havets bunn. Vraket står nesten opprett på bunnen.

– Vraket ligger på 120 meters dyp med svak slagside mot styrbord og baugen i fartsretningen. Man ser tydelig skadene minesprengningen har gjort på fartøyet. Baugen er vrengt 45 grader mot styrbord fra lasterommet og fremover, og skottet på overbygget er trykket kraftig inn, forteller Sandvik.

Siden vraket ikke har vært dykket før er alle detaljene på plass. Skipsklokken henger der den hører hjemme, propellen sitter under hekken og det er lanterner, søkelys og annet spennende å se.

Draugen ble bygd som fiskebåt ved verftet Alexander Hall & Sons Ltd. i Aberdeen i 1901, og fikk navnet «Star of the East». Hun ble overtatt av Peder Ludvig Fladmark i Ålesund i 1912, og ombygd til bergingsdamper.

Det er synd at vraket ligger så dypt, for dette hadde vært et vrakdykk mange hadde satt pris på. Heldigvis kan vi bli med West Coast Divers på et virtuelt dykk!