Veiholmen er en liten øy som ligger utenfor nordspissen av Smøla i Møre og Romsdal fylke. Øya er et gammelt fiskevær, og selv den dag i dag kommer en stor del av inntektene til folk som bor her fra havet – i form av turisme og fiske.

Veiholmen har landforbindelse til Smøla over en serie smale broer, men man må ta ferge fra Tustna nord for Kristiansund for å komme ut til øyparadiset.

I Smøla kommune bor det omtrent 2.150 innbyggere og hovedøya er omgitt av rundt 5.000 større og mindre øyer, holmer og skjær. Et dykkeparadis!

Fergen til fastlandet går to ganger i timen så det er ikke noe å si på kommunika­sjonen – og fra Edøy der den legger til er det bare tre kvarter å kjøre for å komme til Veiholmen, langt ute i havet.



Innehaver Øyvind Meese på Nekton Diving beskriver nøyaktig hvor vi skal svømme for å komme til det flotteste stedet på dykkeplassen.

Vi tar på oss utstyret mens vi lytter, og etterpå diskuterer vi om høyre var i nordlig eller sørlig retning uten å komme til enighet. Det er ikke så farlig – ingen av oss er spesielt gode til å bruke kompass.

Vi blir enige om den samme dykkeplanen som vi pleier – «vi går ned og kikker litt».

På sju meters dyp åpner det seg en 10–15 meter bred kløft fylt med kritthvit skjell­sand, innrammet av gullfarget tareskog. For en start på oppholdet på Veiholmen!

Det er utrolig vakkert og friskt. Når vi passerer 25 meters dyp blir sikten skik­kelig god og roen senker seg over oss begge.

Vi svømmer sakte over en steinur mens vi speider etter hummer, uten hell, men det gjør ikke noe.

Roen og den strålende sikten gjør at det ikke er så viktig om vi ser havets kardinal, steinbit eller breiflabb – følelsen av å dykke i det klare vannet er mer enn nok i seg selv.



Jeg har lyst til å bli værende nede i dypet, men etter 45 minutter må vi likevel vende tilbake til overflaten og gravitasjonen. Vi skal bli en hel uke og kommer nok til å få se både stort og smått – alt behøver ikke dukke opp på det første dykket.

Smøla byr på variert dykking, og undervannslandskapet speiler langt på vei den storslagne naturen på land. Bratte veggdykk, kløfter, grunne laguner med skjellsand og dype tareskoger med et yrende liv er garantert langs hele den norske Atlanterhavskysten.

Det spiller liten rolle hvilken side av Veiholmen man velger å dykke på – forholdene er uansett fantastiske.

Alle har en mening om strømdykk. Noen elsker det, mens andre ikke synes de får den helt store opplevelsen – det kan bli litt vel heftig når strømmen river i masken og tarebladene henger som slips.

Selv er jeg ikke helt sikker på hva jeg egentlig foretrekker. Det er herlig å slippe å svømme, men jeg vet av erfaring at det er vanskelig å ta gode bilder hvis strømmen er for sterk.

Det var derfor med litt blandede følelser at jeg hoppet i vannet ved Verjeskiftet, mellom Veiholmen og Smøla. Ville det bli i meste laget?

Det første jeg og dykkebuddyen ble slått av da vi nådde den grove skjellsanden på 12 meters dyp er hvor mye liv det var over alt: Kråkeboller, dødmannshånd og hundre tusenvis av svartstjerner av arten Ophiocomina nigra.

Det var tydelig at dette er en art som trives i strøm og som liker å leve tett på sine søsken, det var fascinerende å se de enorme ansamlingene av dem.

Å gli sakte over bunnen i den behagelige strømmen mellom sneglehus og bergknauser og se alt livet var fantastisk. Jeg tror til og med at jeg fikk tatt et par gode bilder – strømmen var ikke sterkere enn at det var fullt mulig.

Innen dykket var over hadde vi sett en håndfull forskjellige flyndrearter, trollkrabber og store fiskestimer.

Norskekysten kan være vakker og stille, men de fleste steder er utsatt for både vær og vind. Derfor er det viktig å forberede seg skikkelig til dykkene – ha med overflatemarkør, vite kompass­retningen til land og liknende ting.

Været kan skifte på et øyeblikk, og fremfor alt er det vinden som kan stelle til problemer. Det kan bety at man ikke alltid kan dykke der man hadde tenkt – men på Veiholmen er det ikke vanskelig å finne gode alternativer.

Et godt tips er å ha med seg varme klær og være forberedt på regn og vind.

Sjømuskløfta er en værutsatt dykkeplass som ligger like sørøst for Veiholmen. Det hadde vært snakket om å dykke her under hele oppholdet vårt, og våre to romkamerater Susanne og Pelle beskrev plassen i poetiske vendinger.

Derfor ble vi ekstra glade da Øyvind skrev nettopp dette navnet på tavlen en morgen da han skulle fortelle oss om dagens dykkemål.

Etter en kort båttur lå vi i overflaten og gjorde oss klare. Vi fulgte Øyvinds instruksjoner til punkt og prikke og svømte mot øst da vi hadde kommet ned på bunnen.



For oss som ikke er gode på bruk av kom­pass betød dette til høyre, og vi fulgte en ravine med skjellsand i bunnen til vi kom ut til en vegg. Her tok vi nok en gang til høyre og fortsatte ned til 28–30 meters dyp.

Sikten var ikke den aller beste, men dykkeplassen tok likevel pusten fra oss. I skjellsanden lå det flere breiflabber i forskjellige størrelser og ventet på bytte.

Breiflabben er en spennende fisk, som i tidligere tider betydde ulykke for fiskerne – kanskje på grunn av det sære utseendet.

I flere år hadde jeg gledet meg til muligheten til å fotografere de vakre øynene på denne bunnfisken, og nå var sjansen der.

Jeg nærmet meg forsiktig en mellomstor utgave av arten, og heldigvis stolte den på kamuflasjen og ble liggende i ro og lot meg få noen gode bilder. Endelig!

Mens jeg holdt på å fotografere den tålmodige breiflabben ble jeg oppmerk­som på en annen krabat i øyekroken: En anemoneeremittkreps hadde blitt nysgjerrig på hva jeg holdt på med, og nærmet seg forsiktig.

Den kikket på meg, jeg kikket på den – og så trakk den seg fryktsom litt tilbake. Snart tok likevel nysgjerrigheten over­hånd, og den nærmet seg litt igjen slik at jeg kunne få noen fine nærbilder.

Jeg har alltid vært svak for krepsdyr. De er interessante og underholdende og har massevis av personlighet. Anemone­eremittkrepsen er en av mine favoritter, og den er ganske vanlig på Veiholmen.

Det er som spesielt med denne eremittkrepsen er at den lever i symbiose med anemonen Adamsia palliata, som omslutter eremittkrepsens sneglehus.

Om krepsen føler seg truet kommuniserer den med anemonene som skyter ut sine sjokkrosa tentakler for å skremme bort trusselen og rydde opp i situasjonen.



Nekton Diving tilbyr båtturer til et stort antall dykkesteder rundt Veiholmen. De fleste plassene er ikke mer enn 5–10 minutter unna, så man bruker ikke opp halve dagen på å sitte i båten.

Overnattingen er funksjonell og det var bra med plass til både gjestene og alt utstyret de hadde med seg. Nekton Diving har to leiligheter som ligger rett på brygga, med flott utsikt og plass til omtrent 25 gjester.

Her steller man seg selv med frokost, lunsj og middag, men om man vil prøve litt lokal cuisine finnes det flere restauranter på Veiholmen, i gangavstand fra dykkesenteret. Det er også en matbutikk ikke langt unna.

Noe av det viktigste på et dykkesenter er dykkebåten. Nekton Diving har en av de beste båtene jeg har opplevd til nå – den er stor, stabil, gul og gjør 23 knop.

Det kan kanskje virke litt rart å fremheve fargen på båten, men dette er den mest synlige dykkebåten jeg har sett. Det er ikke feil å tenke på sikkerheten!

Det er plass til 12 dykkere ombord, og Øyvind kjører 2–3 turer om dagen avhengig av antall gjester på senteret. Smøla byr på svært variert og spennende dykking – i større grad enn andre steder jeg har besøkt langs Norskekysten.

På de fleste dykkestedene finner man en kombinasjon av skjellsand, kløfter, avsatser, vegger og tareskog. Her finner man passende utfordringer for dykkere på alle erfaringsnivåer, og med unntak av de dykkene der strømmen går som striest egner Smøla seg også godt for nybegynnere.

Kort oppsummert kan vi bruke Smøla kommunes eget slagord – en opplevelse i storm og stille!