Det finnes over 500 haiarter i verden, fra den lille dverglanternehaien som bare bli 28 centimeter lang, til hvalhaien som kan bli over 11 meter lang.

De finnes fra polhavene til ekvator, i overflaten og flere kilometer ned i dypet, på åpent hav, langs kysten og til og med i noen elver.

Med et slikt mangfold er det ingen overraskelse at haiene har mange viktige økologiske funksjoner.

For eksempel spiller de største invividene av store rovhaier som hvithai og tigerhai en svært viktig rolle for å opprettholde balansen i havet.

Dette gjør de ved å jakte på og spise andre dyr, og noen ganger bare ved å være til stede og skremme byttedyrene til å endre sine vaner og oppholdssteder.

I en nylig publisert studie har jeg sammen med flere kolleger undersøkt flere tiår med forskning på haienes økologiske roller, og vi har vurdert fremtiden deres i et hav dominert av mennesket.

Vi fant ut at fordi haier spiller så for­skjellige roller og har så viktige funksjoner for å opprettholde sunne hav, er den kraftige tilbakegangen i haibestandene et presserende problem.

Siden 1970 har den globale bestanden av haier og rokker gått ned med mer enn 70 prosent.

Mennesker dreper mange typer haier i et uholdbart tempo, hovedsakelig gjennom overfiske. Det er et stort behov for nasjonale bevaringsområder for haier, slik at de kan bidra til et sunnere hav.

Langs vestkysten av Australia viser mer enn to tiår med forskning at tilstede­værelsen av tigerhaier påvirker sjøgress­engene, fordi haiene påvirker hvor og hvordan havskilpadder og sjøkuer spiser.

De beskytter store områder med sjøgress fra å bli overbeitet, slik at de vokser til frodige undervannsenger som gir habitat for ungfisk og skalldyr. Disse artene er viktig mat, også for mennesker.

Der hvor bestanden av tigerhai har gått ned og skilpaddebestanden har økt blir sjøgresset overbeitet. Dette ser man tydelig på Bermuda, der en eksplosjon i skilpaddebestanden har ført til en nesten total kollaps i bestanden av sjøgress.

Hvithaier har noen av de samme effekt­ene. Langs kysten av California, hvor hvithaibestanden øker, oppholder havoteren seg mer i beskyttet farvann langs kysten og mindre i åpnet vann i Monterey Bay.

Oterens livrett er krabber, og de spiser i sin tur forskjellige ryggradsløse dyr som beiter på alger som vokser på sjøgresset.

Mer oter betyr færre krabber, og dette fører til at færre algespisere overlever. Dermed trives også sjøgresset bedre – takket være hvithaiene.

Tareskogen består av store, flerårige brunalger som vokser tett i tett på grunt vann langs kysten og rundt øyer.

Da oterbestanden ved den amerikanske vestkysten nesten ble utryddet på grunn av overbeskatning tidlig på 1900-tallet førte dette til tap av store mengder tareskog, fordi kråkebollene – oterens favorittmat – fikk spre seg og herje fritt.

De siste 50 årene har bestanden av havoter tatt seg opp igjen, takket være vernetiltak. Men når hvithaien sprer seg lenger nordover begrenser det oterens utbredelse fordi det ikke lenger er tareskog den kan gjemme seg i.

Oteren vil antakeligvis ikke komme tilbake før tareskogen har tatt seg opp og vokst tilbake. Dette gjør at det tar lang tid før det marine økosystemet restaureres.

Når oteren ikke spiser nok kråkeboller fører dette til at veksten i tareskogen går langsommere, fordi den holdes nede av kråkebollene.

Omtrent det samme skjer ved mange av verdens korallrev. Når bestanden av haier er stor nok må fiskene holde seg i sikker­het nært revet. Dette fører til redusert beiting av sjøgress og alger.

Det er fortsatt mye å lære om når, hvor og hvordan haier er viktige for at korall­revene skal trives, men forskningen mer enn antyder at det er en sammenheng.

Haier kan også være byttedyr. Noen, inkludert store arter som hvithai, er en viktig matkilde for enkelte bestander av spekkhoggere rundt om i verden.

Mindre haier som svarttipphaier kan være nøkkelen til en variert meny for større haier, for eksempel store hammerhaier.

Fordi haiene spiser byttedyr på ett sted og skiller ut avfall andre steder, flytter de næringsstoffer gjennom havet.

I Stillehavet flytter grå revhaier nitrogen fra åpent hav der de spiser til korallrevene hvor de oppholder seg om dagen, og bidrar dermed med viktig gjødsel til næringsnettet i havet.

Langs kysten av Florida spiser unge oksehaier på åpent hav, før de vender tilbake til tryggere elvemunninger med svært lav saltholdighet.

Her tilbringer de mesteparten av tiden, og ekskrementene deres frigjør nærings­stoffer som økosystemet har nytte av.

Gjennomgangen vår gjør det klart at haier spiller forskjellige roller for å opprett­holde sunne hav. Vi ser viktige implikasjoner for bevaring av hai.

Første trinn ville være å sette mål utover å bare sikre at det er haier i havene og å innføre målrettede tiltak mot arter som har sentrale økologiske roller.

Det er også viktig å beskytte enkelte individuelle haier. For eksempel er det de største tigerhaiene som påvirker adferden til skilpadder og sjøkuer, noe som gagner sjøgress­økosystemene.

Intensivt fiske gjør tilværelsen svært vanskelig for store haier over hele verden. De kan leve i flere tiår eller hundreår, men får ofte ikke vokse til de når en økologisk viktige størrelse.

Å jobbe med lokalsamfunn i kystområder kan bygge støtte for å beskytte de store haiene, omtrent som naturvernere jobber på land for å beskytte rovdyr som ulv.

Nasjoner kan bygge nettverk av store, beskyttede områder hvor man forbyr haifiske, med fokus på nøkkelområder der haiene kan streife fritt omkring.

Forskning viser at haibestanden tar seg opp i verneområder. Fangsten må også begrenses utenfor disse sonene, og det samme må bruken av fiskeredskaper som gjør skade på haiene, som garn og liner.

Med en klarere forståelse av haienes økologiske verdi, håper mine kolleger og jeg å se fokusert handling på alle nivåer for å beskytte disse viktige dyrene.