Magasin

Umiddelbar handling er viktig for vellykket marin restaurering, konkluderer forskere.

– Den menneskeskapte aktiviteten som truer marine økosystemer, forventes å øke i tiårene som kommer. Dette påvirker ikke bare naturen i seg selv, men også kystsamfunns evne til å tilpasse seg klimaendringene, sier seniorforsker Ida B. Øverjordet i SINTEF.

66 prosent av kystområdene i verden er allerede endret og skadet. Fiskeri i kontakt med havbunnen, som bunn­tråling, skader nesten fem millioner kvadratkilometer av havbunnen hvert år.

Andre trusler, som marin forsøpling og kjemisk forurensning, forstyrrer øko­systemer og truer mangfoldet i havet.

Olje- og gassboring forårsaker vanligvis skade i spesifikke områder. Likevel har ulykker, som oljeutslippet fra Deepwater Horizon i 2010, hatt alvorlige og varige effekter på dyrelivet i dyphavet. Gruve­drift på havbunnen forventes også å øke. Det kan påvirke store deler av havet.

Men forskernes resultater viser at store fremskritt kan gjøres gjennom å rest­aurere sterkt påvirkede områder, selv når ikke alle faktorer for påvirkning kan fjernes.

FNs 2030-Agenda har som mål å frede og restaurere 30 prosent av det marine miljøet innen 2030. EU-prosjektet Climarest, som koordineres av SINTEF, jobber forskere med å utvikle ulike løsninger for marin restaurering.

Resultatene ble nylig publisert som del av en artikkel Nature. Artikkelen presenterer en analyse 764 restaureringsprosjekter på tvers av ulike marine leveområder globalt. Analysen viser en gjennomsnittlig suksessrate på 64 prosent.



– Freding er ikke alltid nok for å reversere dagens forringelse av spesifikke leve­områder og gjenopprette fungerende økosystemer totalt sett, sier professor Roberto Danovaro ved Marche polytekniske universitet i Ancona.

Han forklarer at økologisk restaurering er avgjørende. Det innebærer å føre tilbake habitatdannende arter som ålegress, mangrover, tareskoger og korallrev.

Habitatdannende arter skaper eller former leveområder for andre arter.

– Flere kysthabitater må gjenopprettes på grunn av sin avgjørende rolle i økosystem­prosesser i havet, forteller professor Simonetta Fraschetti ved Universitetet i Napoli.

Passiv restaurering kan være å fjerne påvirkninger og la naturen komme seg på egen hånd. Det kan hjelpe forringede leveområder til å komme seg.



– Men full gjenoppretting gjennom passiv restaurering kan ta 100 til 200 år. Spesielt der habitatdannende arter trenger lang tid på å etablere seg, advarer Danovaro.

Aktive restaureringstiltak kan være å stabilisere havbunnen eller å tilføre habitatdannende organismer. Det kan akselerere gjenopprettingen betydelig.

Restaureringsarbeid har vist seg å være vellykket for mange ulike typer leve­områder. Det inkluderer økosystem i dyphavet. Det har vært spesielt vellykket for saltmyrer, korallrev og andre habitatdannende arter.

– I dette arbeidet viser vi at nye til­nærminger til restaurering av marine økosystemer gjør det mulig å utvide innsatsen til større geografiske områder. Stadig flere suksesshistorier viser effektiv gjenoppretting av ulike habitattyper, sier Fraschetti.

Slike suksesshistorier gjør en global «blå restaureringsplan» med nye, rimelige teknologier mer realistisk.

– Suksesshistorier fra restaurering av marine økosystemer er avgjørende for å motivere samfunnet og private aktører til å investere, sier Danovaro.

Resultatene viser at store fremskritt kan gjøres ved å restaurere sterkt påvirkede områder, selv når ikke alle faktorer for påvirkning kan fjernes.

Danovaro forklarer at dette funnet kan endre dagens tilnærming til restaurering av marine økosystemer. Det viser at aktivt restaureringsarbeid kan starte umiddel­bart uten å vente på at miljøet forbedres.

For å forstå hva som avgjør gjenopp­retting av leveområder, har forskerne analysert et datasett med 618 casestudier. De identifiserte flere viktige faktorer for suksess:

• Restaureringsmetoden er den viktigste faktoren.
• Løpende vedlikehold av restaurerte leveområder er den nest viktigste faktoren. Det understreker behovet for samarbeid med lokale grupper som fiskere og dykkesentre for effektiv oppfølging etter at tiltak er innført.
• Nøye utvelgelse av områder er den tredje faktoren. Suksessraten er høyere når områdene har en kobling mot tilsvarende leveområder, gir beskyttelse for arter som er følsomme for klimaendringer og er beskyttet mot forstyrrelser som bølger, erosjon og sedimentering.
• Den fjerde viktigste faktoren er etablering av bufferområder. Det kan være marine verneområder og områder med restriksjoner på fiske rundt det restaurerte stedet. Disse reduserer påvirkning fra menneskelig aktivitet.

Forskerne fant også ut når restaureringen mislyktes helt – altså med null over­levelse. Dette var når miljøforholdene var uegnede, ekstreme hendelser forårsaket massedød og når feil metoder eller arter som ikke var tilpasset miljøet, ble valgt.



Studien viser at vellykket restaurering av marine økosystemer avhenger av tre hovedtyper støtte: politisk og regula­torisk, økonomisk og teknologisk støtte.

Politisk og regulatorisk støtte vil si å etablere regler og forpliktelser til å restaurere skadede leveområder.

Dette inkluderer internasjonale initiativer som det FN-initierte verdens tiår for økosystemrestaurering (2021-2030), nasjonale lover som EUs natur­restaureringslov og lokale reguleringer som prinsippet om at forurenseren betaler.

Økonomisk støtte handler om å aner­kjenne den sosiale, økonomiske og kulturelle verdien av å investere i restaurering.

Offentlig finansiering er fortsatt hovedkilden. Private selskaper ser likevel i økende grad restaurering av økosystemer som en smart investering. Det skaper nye arbeidsplasser og miljøvennlige innovasjoner.



Teknologisk støtte innebærer utvikling av verktøy og metoder. De kan fungere for alle typer marine naturtyper og i stor skala.

– Alle disse formene for støtte er avgjørende for vellykket restaurering av marine økosystemer. Og de er helt nødvendig med tanke på den nedbryt­ingen av økosystemene i havet som foregår nå, sier Fraschetti.



I Climarest-prosjektet utvikler og tester forskere løsninger for å restaurere marine økosystemer i stor skala langs kysten på fem steder i den arktisk-atlantiske regionen, blant annet på Svalbard.

Løsningene vil senere bli tatt i bruk blant annet i Østersjøen og Middelhavet. I prosessen blir det lagt vekt på å overvåke effekten av tiltakene for å fremme fremtidige investeringer.

– Denne studien er en viktig brikke for å planlegge og forutsi suksess i våre demoer, sier prosjektkoordinator Ida B. Øverjordet i SINTEF.



Artikkelen er gjengitt med tillatelse fra Kathrine Nitter, senior kommunikasjons­rådgiver hos SINTEF. Den ble først publisert på Gemini.no.