Havmonstrene var ikke bare fri fantasi, de var virkelige farer som sjøfolk måtte passe seg for. Derfor ble de sirlig tegnet inn på datidens kart, og beskrevet i bøker.

Hafgufa, havgumsen eller havstramben er et kjempestort sjøuhyre som er omtalt i norrøn litteratur, nærmere bestemt i Den yngre Edda, i Örvar-Odds saga og i sagaen Kongespeilet fra omkring 1250. Hafgufa er islandsk og betyr «havdamp».

Kongespeilet skildrer et havmonster eller en gigantisk hval så stor som en øy. Dyret blir sjelden sett, og i teksten spekuleres det på om det kanskje bare finnes ett eller to dyr i hele verden.

Den islandske sagaen om Örvar-Odd fra slutten av 1400-tallet forteller at Hafgufa var farlig, og kunne svelge både menn og skip. Her var det best å holde utkikk.

I folketroen er Hafgufa først og fremst kjent fra Island og Norge. Det finnes også andre sagn og fortellinger om kjempe­store fisker og hav­uhyrer i gammel mytologi.

Biskop Gunnerus mente at Hafgufa måtte være det samme monsteret som ble kalt Sjøhorven eller, i Nordland, Kraken – den livsfarlige kjempeblekk­spruten som kunne trekke hele skip ned i dypet.

Flere havmonstere blir grundig beskrevet av biskop Erik Pontoppidan i hans verk «Forsøg paa Norges naturlige Historie» fra 1752. Der vier han et helt kapittel til «visse monstris marinis».

Et av dem er en såkalt «Hav-Mand», som ble funnet ilanddrevet ved Alstahaug i Nordland. Den fantastiske beskrivelsen er en fryd å lese:

«I Ansigtet saae den ret menneskelig ud paa Mund og Øyen, dog med en ad og nedtrykt Næse, paa hvilken Næseborene vare det kiendeligste. Brystet var ikke meget Adskilt fra Hoved-Støkket. Armene sadde ligesom heftede til Siderne ved et tyndt Skind, der kunde udstrekkes, og Hænderne vare næsten til Anseende som Labberne paa en Sælhund».

Ved siden av Hafgufa, Kraken og andre «Hav-Mænd» var selvfølgelig sjøormen noe man ikke skulle ta lett på når man skulle ut på en reise over havet.

Selv om han innrømmet at han ikke hadde sett dette fantastiske dyret med egne øyne, gav Pontoppidan det et latinsk artsnavn: Serpens marinus. Beskrivelsene hadde han fra «troverdige kilder».

Den svenske presten og kartografen Olaus Magnus beskrev også livet i havet med stor fantasi. Han forteller at den kolossale sjøormen bor i huler og under klipper utenfor Bergen, og kommer frem for å spise kalver, lam og griser.

Olaus Magnus forteller også om en uhyrlig farlig fisk på størrelse med en elefant, som lever langt nord på norskekysten:

– Hvis den får se et menneske på stranden, går den straks til angrep og river sitt bytte i stykker med tennene. Deretter trekker den seg tilbake til havet, der den ikke kan overvinnes, advarer han.

Han forteller at det digre beistet, i mot­setning til andre fisk, har «en lodden kropp og et hårete, okseaktig hode, og går under navnet Morsus eller Rosmarus».

Utenfor Island kan observasjoner av Hafgufa forklares på en naturlig måte: Undersjøiske vulkaner kan skape hav­strømmer, boblende vann og dannelse av nye småøyer.

Hvis sjøfarende var så uheldige å oppleve et undersjøisk vulkanutbrudd langs kysten av Island, er det ikke rart om de ble både redde og fylt av ærefrykt.

Noe sånt må ha fått havet til å syde og koke som om dommedag var nær, og i et forsøk på å forklare det skremmende synet er jo et sjøuhyre naturlig å ty til.

I nyere tid har også noen tolket betydningen «havdamp» som et mulig tegn på gassbobler som følge av metanutslipp fra havbunnen.

Ustabil metanis kan frigjøre gass ved for eksempel jordskjelv og under­sjøiske skred. Både skip og mennesker vil sannynligvis synke i boblefylt havvann med lav tetthet.

Gassen er svært brannfarlig, og kan være forklaringen på de mange mystiske fly- og båtforsvin­ningene i det beryktede Bermuda-triangelet.

Kilder: Nasjonalbiblioteket, St. Brendan's Catholic Church, Kongespeilet, The Public Domain Review, Wikipedia