Breiflabben (Lophius piscatorius) er en rovfisk som har få naturlige fiender i voksen alder.

Den ligger i ro og lokker til seg byttet ved hjelp av den fremste finnestrålen, som fungerer som en fiskestang med en hudflik som agn.





Breiflabben spiser alt som får plass i den svære kjeften; det er til og med funnet oter og sjøfugl i breiflabbmagen.

Gapet er utstyrt med nokså store, sylskarpe tenner og kan virke skummelt, men det er faktisk ikke veldig farlig.

LES OGSÅ

Fant eggbånd fra breiflabb

Arten har nemlig ikke særlig kraftige lukkemuskler i kjevene, slik som for eksempel steinbiten har.

Det anbefales likevel ikke å teste breiflabbkjevene i praksis.





Lenge ble breiflabb sett på som en ufisk og ble slengt over bord av fiskere, men de siste tiårene er den blitt en ettertraktet delikatesse også her til lands.

Havforskningsinstituttet får stadig meldinger om store individer som blir fanget, særlig langs kysten av Vestlandet.





De siste årene har rekordene blitt slått med jevne mellomrom; den lengste var 2 meter, den tyngste var 115 kg.

Disse store breiflabbene er nesten utelukkende hunner som er gyteklare eller ferdig med å gyte, og de er tatt på grunt vann, noen har sågar strandet i fjæra.



Breiflabben er i stand til å gjennomføre relativt lange vandringer, men det er fremdeles noe uklart hvordan denne arten gyter og hvordan den vandrer.

Enkeltfisk har vandret helt fra Nordsjøen til Færøyene, Island og Møre. Fisk som er merket på Møre er fanget igjen i Nordsjøen og ved kysten av Nordland.





Siden 2001 har fangstene særlig tatt seg opp nord for Trøndelag, noe som tyder på at breiflabben har fått en mer nordlig utbredelse langs norskekysten.

– Dette kan være et resultat av et varmere havklima, skriver Havforskningsinstituttet.