Blåskjell er en nøkkelart som finnes langs hele norskekysten, til og med på Svalbard. De er føde for en rekke arter, fra sjøstjerner og krabber til fisk og fugl.

De forbedrer vannkvaliteten ved å filtrere store mengder partikler, og dette gjør dem sårbare for mikroorganismer som kan forårsake sykdom.

Svømmer for å kartlegge blåskjell

I likhet med alle andre dyr, kan skjell bli syke av forskjellige virus, bakterier og parasitter. Sykdommer kan forårsake høy dødelighet og i enkelte tilfeller ende i utryddelse av lokale bestander.

Sykdommer rammer spesielt skjellanlegg og store bestander der tettheten er høy. I motsetning til fisk, kan man ikke vaksinere skjell.

LES OGSÅ

Vil overvåke vrak med skjell

Den eneste måten å unngå smitte på er å hindre at sykdommer blir introdusert. Dette gjør man ved å overvåke for viktige, såkalt meldepliktige sykdommer.

I Norge overvåker vi flatøsters og blåskjell for to parasittsykdommer:

• Bonamiose, forårsaket av Bonamia spp.
• Marteiliose, forårsaket av Marteilia refringens

Ikke spektakulære, men viktige

Begge sykdommene har ført til massedød hos flatøsters, mens marteiliose har varierende eller ukjent effekt på blåskjellbestandene (Bonamiose finnes ikke i blåskjell).

Siden innføring av overvåkningsprogrammet for skjellsykdommene i 1995, har Norge rapportert om friske skjell uten tegn til massedød eller alvorlig sykdom. Men stemmer dette?



De siste 15 årene har Havforskningsinstituttet fått flere meldinger fra publikum om at blåskjell forsvinner fra områder de «alltid» har vært.

I Europa rapporteres det om lignende hendelser, blant annet på grunn av mistanke om sykdom. I 2016 ble marteiliose oppdaget i blåskjell fra en tidligere østerspoll på Bømlo i Vestland fylke.



Funnet kom som en overraskelse: flatøsters fra samme poll har vært undersøkt i årevis uten tegn til sykdom. Hvor kom parasitten fra? Hvor lenge har den vært her? Finnes den i andre lignende poller som ble brukt til østersproduksjon?

Og bidrar den til blåskjellforsvinningene?

LES OGSÅ

Økt selvforsyning med nye marine arter?

I 2020 startet Havforskninginstituttet et forskningsprosjekt for å kartlegge sykdommens utbredelse og effekt på blåskjellbestander langs kysten.

Vi har undersøkt over 36 østerspoller og beskyttede bukter fra Risør til Troms. Av disse, har vi funnet marteiliose i fem tidligere østerspoller på Vestlandet og to små terskelfjorder, Flekkefjorden og Trysfjorden.





marteiliose ser ut til å ha en uklar effekt på blåskjellene. På Bømlo fant vi magre skjell med mye smitte og tegn til høy dødelighet. Lignende forhold fant vi på Tysnes, i Flekkefjorden og i Trysfjorden.

I Sogn, derimot, var det få skjell som var smittet og bestanden virket ikke sterkt preget av sykdommen. marteiliose er åpenbart mer utbredt enn vi tidligere har antatt, men det er fortsatt mye vi ikke vet.



Det er uklart hvor parasitten kom fra eller om den er en naturlig del av vår natur. Vi har nå oppdaget at marteiliose har vært til stede i norske blåskjell i hvert fall siden 2006.

Da ble sykdommen tilfeldig beskrevet i en miljøundersøkelse av blåskjell fra Karmøy og Tysvær utenfor Haugesund.

Funnet ble aldri varslet til Mattilsynet og ble derfor ikke undersøkt videre. Vi har ikke funnet marteiliose da vi besøkte de samme lokalitetene på nytt.

Kan man spise blåskjell om vinteren?

På Karmøy var blåskjellene forsvunnet, mens i Tysvær fant vi mange skjell, men ingen sykdom. Vi vet ikke om parasitten har dødd ut eller om den er i «dvale».

Marteilia smitter ikke direkte fra skjell til skjell, men trenger en mellomvert i smittesyklusen.

LES OGSÅ

Slik lager du blåskjell enkelt

Selv om marteiliose har vært kjent siden 1970-tallet, vet vi svært lite om hvor parasitten befinner seg utenfor skjellene og hvilket miljø den trenger for å overleve.

Forsøk i felt tyder på at stabile temperaturer over 17 grader er viktig, noe vi i Norge kun har i beskyttede bukter, små terskelfjorder og poller.





Mulige mellomverter, som hoppekrepsen Paracartia grani, er også begrenset til disse områdene.

Ettersom havtemperaturen er forventet å stige i takt med klimaendringene, er det uklart om parasitten (og dens mellomverter) kan spre seg ut av pollene og terskelfjordene vi finner den i dag og videre langs kysten.

Hvilken effekt en slik sykdomsspredning kan ha på både ville bestander og skjellanleggene våre er usikkert.



Sannsynligvis har de siste års blåskjellforsvinninger ikke et entydig svar. Vårt forskningsarbeid knyttet til marteiliose viser at vi vet svært lite om blåskjellenes helsestatus i Norge.

Det er ingen måte å utrydde sykdommer i ville bestander hvis de først er innført. Det eneste vi kan gjøre er å unngå spredning av sykdommer. Det er derfor viktig at vi har god oversikt over helsestatus hos våre skjell.

Det har vi ikke (ennå).