Ordet plankton kommer fra gresk og betyr «å sveve».

Og det er egentlig en ganske passende beskrivelse. For plankton er en felles­betegnelse for planter og dyr i havet som bare driver av gårde i vannmassene og med havstrømmene.

Men der stopper likhetene mellom disse bitte små organismene, som det finnes minst 20.000 forskjellige arter av. Hav­forskerne Johanna Aarflot og Lars Johan Naustvoll forklarer noen av planktonenes hemmeligheter.

En viktig type plankton er plante­planktonet. Dette er bitte små encellede planter i havet som blomstrer om våren.

Og de er viktige for livet på jorden – både på land og i vann. Ja, helt essensielle, kan man til og med si.

– Det vi kaller for blågrønne alger er en type plankton. Og de begynte å produsere oksygen i havet for 2,4 milliarder år siden, sier Aarflot.

På den tiden var atmosfæren over land giftig. Så da algene begynte å produsere oksygen, la de grunnlaget for den levelige atmosfæren vi har i dag.

– Sånn sett er disse encellede organismene på en måte starten på alt liv. De var avsindig viktige for skapelsen av atmosfæren. Men det er jo lenge siden, sier Naustvoll.

I dag sier forskerne at plankton produserer halvparten av alt oksygenet på jorden.

– Men det er blitt produsert oksygen i havet mye lenger enn på land. Så hvis vi tar det historiske aspektet med i beregningen, kan vi si at 86 prosent av oksygenet du puster inn i dag ble skapt av planteplankton. Seks av syv innpust kommer altså fra havet, sier Aarflot.



Men planteplankton gjør mer enn «bare» å produsere oksygen.

– Planteplankton er primærprodusenter, eller havets gress. De danner basis for alle marine økosystemer og næringskjeder, sier Naustvoll.

I likhet med planter på land, foregår det fotosyntese i planteplankton. Det betyr at de tar opp næringssalter og karbon­dioksid, bruker energien fra sollys, og lager enda mer planteplankton. Oksygen er biproduktet fra denne prosessen.

Disse bitte små plantene blir spist av dyreplankton, som igjen blir spist av fisk, som igjen blir spist av hai eller hval. Eller oss mennesker.

Planteplankton finnes i alle hav, men i noen områder er det mye mer enn andre områder.

– I Norge er vi heldige og har ganske mye. På verdensbasis har vi noen veldig produktive områder der næringsrikt dypvann kommer opp til de øvre vannlagene. Dette er ofte utenfor vestvendte kyster, sier Naustvoll.



Mens planter på land er avhengige av blomster og bier og sånt, kan plante­plankton formere seg på to forskjellige måter.

– Den ene måten er celledeling, og det er ganske enkelt. Da bare deler de seg i to når de har nådd en viss størrelse, sier Naustvoll.

– Den andre måten er seksuell reproduk­sjon. Når forholdene ligger til rette for det, lager de en liten hvilecyste. Den kan ligge i sedimenter på havbunnen, som fungerer som en slags frø-bank, i flere år før den virvles opp og blir til en ny celle. Den er rett og slett et ferdig frø som er klar til å spire. Ja, ready to go.

Du har kanskje sett at fjorden kan bli turkis om våren og sommeren? Da er det plante­planktonet Emiliana huxleyi som har våknet fra dvalen og blomstrer i fjordene våre.

Våroppblomstringen av planteplankton skjer fort når det først kommer i gang. Da nærmest eksploderer mengden plankton langs kysten.

– Da blir det så mye plankton at vi kan se det fra verdensrommet. På satellittbilder kan vi se oppblomstring av plante­plankton, men vi kan også se rødfargen til dyreplanktonet raudåte når den bestanden eksploderer i kjølvannet av våroppblomstringen, sier Aarflot.

I likhet med planteplankton, finnes det enorme mengder dyreplankton i havet.

– Jeg har regnet på mengden av hoppekreps, som er en av de viktigste dyreplanktonartene, forteller Aarflot.

Regnestykket hennes er som følger: Hvis et gjennomsnittsmenneske veier 62 kilo, så trenger vi to milliarder hoppekreps for å oppnå den samme vekten som det ene mennesket.

Men målt i totalvekt på jordkloden, det som forskere kaller biomasse, er det 150 ganger mer hoppekreps enn mennesker:

– Så grovt regnet kan vi si at det er 2.400 billiarder hoppekreps på kloden vår, sier forskeren.

Altså 2.400.000.000.000.000.000.000 hoppekreps.

Siden plankton er så små, føles vann helt annerledes ut for dem enn det gjør for oss.

– Vannet har så høy tetthet i forhold til kroppsstørrelsen deres. Det er som om vi skulle svømt rundt i sirup, sier Aarflot.

Men likevel finnes det mange dyre­planktonarter som reagerer på sollyset, og derfor beveger seg opp og ned flere hundre meter i vannsøylen mellom natt og dag.

– Det er fascinerende at de kan bevege seg over så store avstander i sirup på daglig basis, sier havforskeren.

For et dyr på én millimeter, utgjør 200 meter en avstand på 200.000 ganger dyrets kroppsstørrelse. Hvis du er et menneske på 170 centimeter, tilsvarer det å svømme gjennom sirup i 340 kilometer hver dag. Ganger to, siden du måtte svømt både opp og ned.

Dyreplankton er altså veldig spreke dyr.

– Noen forskere har beregnet at hoppe­krepsen er verdens sterkeste i forhold til kroppsstørrelsen sin. Hoppekrepsen er til og med sterkere enn maur, forteller Aarflot.

Spesialiteten til det lille dyret: Å hoppe veldig langt, veldig raskt.

– De hopper med en lengde og en fart som tilsvarer å forflytte seg flere hundre kroppslengder per sekund. Så det er som om vi skulle hoppet over fire fotballbaner på ett sekund. I sirup, sier havforskeren.

Den styrken som kreves for å gjøre det, er 10 ganger høyere enn det som noensinne er blitt målt av noe annet dyr.

Når det blir høst og kaldere i vannet, er det mange dyreplankton som sier «Adjø og farvel» og vandrer ned i dypet. Og da snakker vi om en dybde fra 500 til 1000 meter. Eller mer.

– Feitåta har blitt observert i tette konsentrasjoner på 2600 meters dyp i Grønlandshavet, forteller Aarflot.

Men hva de gjør der nede i dypet om vinteren, vet forskerne veldig lite om.

– De går inn i en dvalelignende tilstand, litt som en bjørn, og ligger og hviler seg til våren er tilbake, sier forskeren.

Men så er det store spørsmålet: Hvordan vet de når det er på tide å våkne igjen?

– For de kan ikke observere sollyset på 1000 meters dyp, eller at planteplanktonet har begynt å blomstre. Så hva som får dem til å komme opp til overflaten til riktig tid, vet vi rett og slett ikke, sier Aarflot.

Noe av det som fascinerer forskerne mest med plankton, er formene.

– Hvis vi bare ser på planteplankton, så er det en encellet organisme, men likevel klarer den å ha så mange former og strukturer. Pigger, horn, utvekster eller detaljer i skallet. Det er alltid utrolig fascinerende å kikke ned på en algeprøve i mikroskopet, sier Naustvoll.

Den store variasjonen i plankton­verdenen, eller skal vi si planktonuniverset, er også det som fascinerer Aarflot mest.

– Ikke minst når det gjelder størrelse. Du kan si at hvis det minste planktonet i verden er på størrelse med en fisk, så er det største planteplanktonet på størrelse med Manhattan, sier havforskeren.

– Men hvis du sammenligner de minste planteplanktonene med de største dyreplanktonene, som maneter, er forskjellen enda større. Da er de minste typene én million ganger mindre enn de største, legger hun til.

Rundt ekvator lever det det masse dyre­plankton, men det er ganske små arter.

– Dess lenger nord eller sør, dess større blir dyrene. De som vokser sent, blir størst. Og de vokser senere når vannet er kaldere, forklarer Aarflot.

Så i Arktis finner vi feitåte, som er en av de virkelig store med mye fett.

En annen stor og fettrik art er raudåte, den vanligste hoppekrepsen i norske farvann.

– Den er på mange måter det viktigste dyret vi har i Norge, for den danner grunn­laget for alle fiskeriene våre, sier havforskeren.