Hippocampus bargibanti. Foto: Christian Skauge
De er knapt på størrelse med en fingernegl og gjemmer seg rett foran øynene på deg. For mange dykkere er det den ultimate drømmen å finne en pygmésjøhest, men det krever et trent øye å oppdage en av korallrevets best bevarte hemmeligheter.
Av Christian Skauge
Det finnes omtrent 46 anerkjente arter av sjøhester i slekten Hippocampus. Åtte av disse er såkalte pygmésjøhester – og det er ikke bare på grunn av størrelsen.
Pygmésjøhestene finnes bare i Indiahavet og i det vestlige Stillehavet, mens andre sjøhester også lever i Rødehavet, Middelhavet, Atlanterhavet og Karibia.
På våre breddegrader er det gjort noen få observasjoner av sjøhester de siste årene – men ingen av dem er pygméer.
Pygmésjøhestene finnes bare i Indiahavet og i det vestlige Stillehavet, mens andre sjøhester også lever i Rødehavet, Middelhavet, Atlanterhavet og Karibia.
På våre breddegrader er det gjort noen få observasjoner av sjøhester de siste årene – men ingen av dem er pygméer.
Denne varianten av Hippocampus denise kalles «Santa Claus pygmy seahorse», og er bare funnet i Raja Ampat. Foto: Ayub Mooduto (CC BY-SA 4.0)
De fleste pygmésjøhestene lever i koralltriangelet, som omfatter Filippinene, Malaysia, Indonesia, Øst-Timor, Papua Ny-Guinea, og Solomonøyene – men de finnes også i Japan og Sør-Afrika.
De trives i kystnære farvann, på korallrev, i sjøgressenger og mangroveskoger. Noen av artene har spesialisert seg og lever bare på bestemte typer korallvifter.
Analyser av arvematerialet indikerer at de skilte lag fra sine større slektninger for omtrent 18 millioner år siden, og de er i dag et mirakel av ekstrem miniatyrisering og spesialisering.
De trives i kystnære farvann, på korallrev, i sjøgressenger og mangroveskoger. Noen av artene har spesialisert seg og lever bare på bestemte typer korallvifter.
Analyser av arvematerialet indikerer at de skilte lag fra sine større slektninger for omtrent 18 millioner år siden, og de er i dag et mirakel av ekstrem miniatyrisering og spesialisering.
En CT-scan viser skjelettet til Hippocampus nalu, mens den fargerike Hippocampus japapigu er fotografert i laboratoriet. Foto: Short et al. (CC BY-SA 4.0)
For å skille ekte pygmesjøhester fra andre sjøhester, ser marinbiologer først på gjellene: Pygmésjøhestene har ett enkelt, sammensmeltet gjellehull i nakken, i stedet for ett på hver side av hodet.
Et annet unikt trekk er at hannen ruger ut eggene i en lukket rugepose inne i kroppshulen, og ikke i en rugepose på magen som hos andre sjøhester.
Det er altså ikke bare størrelsen som avgjør hva som er en pygmésjøhest. Alle sjøhester er små på et stadium i livet, og derfor må man se etter andre kjennetegn.
Et annet unikt trekk er at hannen ruger ut eggene i en lukket rugepose inne i kroppshulen, og ikke i en rugepose på magen som hos andre sjøhester.
Det er altså ikke bare størrelsen som avgjør hva som er en pygmésjøhest. Alle sjøhester er små på et stadium i livet, og derfor må man se etter andre kjennetegn.
Hippocampus bargibanti er den vanligste av pygmésjøhestene. Foto: Christian Skauge
Pygmésjøhestene stoler på kamuflasjen, og artene som lever på korallvifter har utviklet genetiske tilpasninger som gjør at kroppene forblir i et «spedbarnsstadium» med en stump liten snute.
Dette fenomenet kalles paedomorfose, og gjør at pygmésjøhestene perfekt imiterer polyppene til korallene de bor på og er nesten umulige å oppdage.
Arter som lever nærmere bunnen har gjerne et mønster som imiterer sanden. Unntaket er Hippocampus pontohi og Hippocampus colemani, som begge kan være nesten helt hvite.
Dette fenomenet kalles paedomorfose, og gjør at pygmésjøhestene perfekt imiterer polyppene til korallene de bor på og er nesten umulige å oppdage.
Arter som lever nærmere bunnen har gjerne et mønster som imiterer sanden. Unntaket er Hippocampus pontohi og Hippocampus colemani, som begge kan være nesten helt hvite.
Video: The Departures Channel
Pygmesjøhestene er bittesmå rovdyr som tilbringer nesten hele livet på et svært begrenset område – ofte beveger de seg knapt 15–20 centimeter på en dag.
Siden de mangler både tenner og magesekk, må de spise nesten konstant. Øynene kan bevege seg uavhengig av hverandre for å speide etter dyreplankton og bittesmå krepsdyr.
Når byttet er nært nok skaper de et kraftig vakuum med munnen og suger godbiten til seg på et blunk.
Siden de mangler både tenner og magesekk, må de spise nesten konstant. Øynene kan bevege seg uavhengig av hverandre for å speide etter dyreplankton og bittesmå krepsdyr.
Når byttet er nært nok skaper de et kraftig vakuum med munnen og suger godbiten til seg på et blunk.
Hos pygmésjøhestene – som hos andre sjøhester – er det hannen som er gravid. Foto: Christian Skauge
Som hos større sjøhester er det hannen som bærer frem avkommet. Paringen starter med en intim oppvartningsdans, før hunnen overfører eggene direkte inn i hannens bukpore hvor de befruktes.
Inne i hannen utvikler embryoene seg i et morkakelignende vev. Etter et svangerskap på omtrent to uker, forankrer hannen seg og føder opptil 30 bittesmå (2–3 millimeter lange), frittsvømmende og ferdigutviklede mikrosjøhester.
Konkurransen om hunnene er hard, og i tilfeller der det er flere hanner i korallviften har de blitt observert i kamper der de forsøker å kvele hverandre med halen!
Inne i hannen utvikler embryoene seg i et morkakelignende vev. Etter et svangerskap på omtrent to uker, forankrer hannen seg og føder opptil 30 bittesmå (2–3 millimeter lange), frittsvømmende og ferdigutviklede mikrosjøhester.
Konkurransen om hunnene er hard, og i tilfeller der det er flere hanner i korallviften har de blitt observert i kamper der de forsøker å kvele hverandre med halen!
Pygmésjøhester kan være nesten umulig å oppdage. Ser du den? Foto: Paul Kli (CC BY-SA 2.0)
Tidligere antok man at pygmésjøhestene kun levde i omtrent ett år i naturen. Nyere forskning viser imidlertid at de kan leve i flere år i uforstyrrede miljøer.
Til nå er det dokumentert åtte arter av ekte pygmesjøhester i verden. Enkelte kilder inkluderer også Hippocampus severnsi, men den regnes i dag som samme art som H. pontohi.
Her kan du lese om alle artene:
Til nå er det dokumentert åtte arter av ekte pygmesjøhester i verden. Enkelte kilder inkluderer også Hippocampus severnsi, men den regnes i dag som samme art som H. pontohi.
Her kan du lese om alle artene:
Bargibants pygmésjøhest
Hippocampus bargibanti var den aller første pygmesjøhesten som ble oppdaget, tilbake i 1969. Den blir opptil 2,4 centimeter lang og er kanskje den mest kjente arten blant dykkere.
Den kjennetegnes ved å ha store, knollaktige utvekster (tuberkler) som ligner polyppene på korallviften den lever på perfekt, enten i blekgrå/lilla med rosa tuberkler, eller gul og oransje.
Arten lever på store viftekoraller i slekten Muricella på dybder mellom 16 og 40 meter, og finnes i hele det sentrale indopasifiske havområdet.
Den kjennetegnes ved å ha store, knollaktige utvekster (tuberkler) som ligner polyppene på korallviften den lever på perfekt, enten i blekgrå/lilla med rosa tuberkler, eller gul og oransje.
Arten lever på store viftekoraller i slekten Muricella på dybder mellom 16 og 40 meter, og finnes i hele det sentrale indopasifiske havområdet.
Hippocampus bargibanti er vanligvis rød-rosa, men det finnes også en gul variant. Foto: Christian Skauge
Colemans pygmesjøhest
Hippocampus colemani er den største av pygmesjøhestene, med en lengde på opptil 2,7 centimeter. Kroppen er tykk, blekt gulaktig og dekket av trådformede filamenter som etterligner alger.
Dette er en sjelden art som ikke lever på korallrev, men i stedet foretrekker grunne laguner (3–20 meter) blant grov sand, alger og sjøgress.
Utbredelsen er primært sentrert rundt Lord Howe Island i Australia, men den er også observert ved Taiwan.
Dette er en sjelden art som ikke lever på korallrev, men i stedet foretrekker grunne laguner (3–20 meter) blant grov sand, alger og sjøgress.
Utbredelsen er primært sentrert rundt Lord Howe Island i Australia, men den er også observert ved Taiwan.
Hippocampus colemani. Foto: Ryan Ku (CC BY-SA 4.0)
Denises pygmésjøhest
Hippocampus denise er en av de mest utbredte artene, og finnes fra Indonesia og helt til Mikronesia.
Den ble tidligere regnet som den minste av pygmésjøhestene, men blir faktisk så stor som 2,4 centimeter. Arten finnes fra 10 meter og helt ned til 100 meters dyp.
I motsetning til enkelte andre er ikke denne arten så kresen på verten sin og lever på minst ni forskjellige slekter av gorgonier og viftekoraller. Fargen matcher som regel korallen.
Den ble tidligere regnet som den minste av pygmésjøhestene, men blir faktisk så stor som 2,4 centimeter. Arten finnes fra 10 meter og helt ned til 100 meters dyp.
I motsetning til enkelte andre er ikke denne arten så kresen på verten sin og lever på minst ni forskjellige slekter av gorgonier og viftekoraller. Fargen matcher som regel korallen.
Hippocampus denise kan være rosa, rød, gul eller oransje. Foto: Christian Skauge
Walea-pygmesjøhest
Hippocampus waleananus er en svært lokal og kritisk truet art som er endemisk til Togian-øyene i Indonesia.
Den blir rundt 1,8 centimeter lang og skiller seg ut ved at den kun lever i symbiose med lyse bløtkoraller, primært i slekten Nephthea.
Den gulaktige eller blekrosa kroppen har hvite prikker som perfekt imiterer mykkorallens inntrukne polypper, og den trives best på dybder fra 5 til 20 meter.
Den blir rundt 1,8 centimeter lang og skiller seg ut ved at den kun lever i symbiose med lyse bløtkoraller, primært i slekten Nephthea.
Den gulaktige eller blekrosa kroppen har hvite prikker som perfekt imiterer mykkorallens inntrukne polypper, og den trives best på dybder fra 5 til 20 meter.
Hippocampus waleananus er en av de sjeldneste artene. Foto: Reto Pieren (CC BY-SA 4.0)
Pontohs pygmésjøhest
Hippocampus pontohi er en slank og realtivt frittlevende art som holder til i det artsrike koralltriangelet, som inkluderer Indonesia, Filippinene, Malaysia, Papua Ny-Guinea, Øst-Timor og Salomonøyene
Denne arten finnes i både en lys og en mørk variant, og blir opptil 1,7 centimeter lang. Den finnes ofte på vegger på korallrevet på 6–25 meters dybde.
I stedet for viftekoraller finnes den ofte blant små hydroider, kalkalgen Halimeda, sjøgress eller i sprekker på revet.
Denne arten finnes i både en lys og en mørk variant, og blir opptil 1,7 centimeter lang. Den finnes ofte på vegger på korallrevet på 6–25 meters dybde.
I stedet for viftekoraller finnes den ofte blant små hydroider, kalkalgen Halimeda, sjøgress eller i sprekker på revet.
Hippocampus pontohi er ofte nesten helt hvit, men den er likevel vanskelig å finne. Foto: Christian Skauge
Satomis pygmesjøhest
Med sine knappe 1,4 centimeter er Hippocampus satomiae den aller minste av pygmésjøhestene, og den er den eneste arten som er natttaktiv.
Om dagen skjuler den seg dypt under overheng på 15–20 meters dyp, mens den om natten samles i små grupper på korallvifter for å spise.
Arten føder kullsvarte unger og regnes som ekstremt sjelden. Den er foreløpig bare funnet i Indonesia, nærmere bestemt i Raja Ampat og langs kysten av Derawan-øyene.
Om dagen skjuler den seg dypt under overheng på 15–20 meters dyp, mens den om natten samles i små grupper på korallvifter for å spise.
Arten føder kullsvarte unger og regnes som ekstremt sjelden. Den er foreløpig bare funnet i Indonesia, nærmere bestemt i Raja Ampat og langs kysten av Derawan-øyene.
Hippocampus satomiae er ekstremt liten. Foto: John Sear (CC BY-SA 3.0)
Japansk pygmesjøhest
Hippocampus japapigu (navnet betyr «japansk gris») holder til i subtropiske farvann rundt Japan, og blir rundt 1,6 centimeter lang.
Den kjennetegnes av det vakre rutenettmønsteret og små beinete, vingelignende fremspring bak hodet.
Arten er frittlevende på store steinblokker dekket av korte alger, hydroider og mykkoraller, og finnes oftest på relativt grunt vann på 5–22 meters dybde.
Den kjennetegnes av det vakre rutenettmønsteret og små beinete, vingelignende fremspring bak hodet.
Arten er frittlevende på store steinblokker dekket av korte alger, hydroider og mykkoraller, og finnes oftest på relativt grunt vann på 5–22 meters dybde.
Hippocampus japapigu. Foto: Richard Smith, Oceanrealmimages.com (CC BY-SA 4.0)
Afrikansk pygmésjøhest
Hippocampus nalu ble ikke oppdaget før i 2020, og var den gang noe av en sensasjon: Den lever over 8.000 kilometer unna de andre kjente artene!
Den lille tøffingen ble funnet i Sodwana Bay i Sør-Afrka, og denne hardhausen blir cirka 2,2 centimeter lang og kjemper i røffe, strømutsatte kystmiljøer.
Den klamrer seg fast til sand- og steinrev med korte alger på dybder mellom 12 og 17 meter, og har bare vært observert en håndfull ganger.
Den lille tøffingen ble funnet i Sodwana Bay i Sør-Afrka, og denne hardhausen blir cirka 2,2 centimeter lang og kjemper i røffe, strømutsatte kystmiljøer.
Den klamrer seg fast til sand- og steinrev med korte alger på dybder mellom 12 og 17 meter, og har bare vært observert en håndfull ganger.
Hippocampus nalu. Foto: Richard Smith, Oceanrealmimages.com (CC BY-SA 4.0)
Å oppleve pygmésjøhester i sitt naturlige habitat er noe av det største en dykker kan oppleve, og gleden over å finne dem er alltid like stor.
Det er kjempespennende å lete etter dem, men det krever virkelig tålmodighet og et skarpt øye: Selv når dykkeguiden har pekt på den lille tassen kan det fort ta et kvarters tid før man får øye på den.
Pygmesjøhestenes popularitet er dessverre også en av de største truslene mot dem. De mangler øyelokk og er svært sensitive for lys.
Det er kjempespennende å lete etter dem, men det krever virkelig tålmodighet og et skarpt øye: Selv når dykkeguiden har pekt på den lille tassen kan det fort ta et kvarters tid før man får øye på den.
Pygmesjøhestenes popularitet er dessverre også en av de største truslene mot dem. De mangler øyelokk og er svært sensitive for lys.
Pygmésjøhestene er ikke utelukkende monogame, men holder ofte sammen med partneren hele livet. Foto: Christian Skauge
Hvis for mange uforsiktige dykkere og hensynsløse undervannsfotografer får herje fritt, vil pygmésjøhestene til slutt forlate korallviften de bor i.
På vei til en ny korallvifte er de svært sårbare og blir ofte spist før de klarer å slå seg ned på et nytt sted. Pygmésjøhestene er sårbare og tåler ikke for mye stress.
Derfor må man vise hensyn, og ikke sette det «perfekte bildet» over sjøhestenes ve og vel. Vær en etisk undervannsfotograf og forhold deg til disse retningslinjene:
På vei til en ny korallvifte er de svært sårbare og blir ofte spist før de klarer å slå seg ned på et nytt sted. Pygmésjøhestene er sårbare og tåler ikke for mye stress.
Derfor må man vise hensyn, og ikke sette det «perfekte bildet» over sjøhestenes ve og vel. Vær en etisk undervannsfotograf og forhold deg til disse retningslinjene:
Kilder: Wikipedia, Ocean Realm Images, Project Seahorse, DAN
