Den industrielle hvalfangsten på 1800- og 1900-tallet tok nesten knekken på flere arter. Men selv om hvalfangsten foregikk i langt mindre skala før den tid, var det nok til at minst to arter forsvant fra Europas kyster.

Disse to artene var blant de vanligste vi hadde. Nå er én av disse artene er på grensen til å bli utryddet i hele verden.





– Hvalfangst var utbredt svært tidlig. Dette fikk store konsekvenser for artene i Europa, sier Youri van den Hurk, tidligere postdoktor ved NTNU Vitenskapsmuseet.

En gruppe arkeologer undersøkte 719 hvalbein fra ulike museumssamlinger i Europa. De fleste av hvalbeinene stammet fra rundt 900 f.Kr. til rundt år 1500.

Var hvalfangerne bekymret?

Ved å se på proteiner i dette beinmaterialet, er det ofte mulig å finne ut hvilke arter disse beinene kommer fra. Youri van den Hurk utførte mye av analysearbeidet ved NTNU Vitenskapsmuseet.

Hvalbeinene som ble undersøkt, stammer fra hval fanget så langt nord som Norge og så langt sør som Spania. For folk fra flere europeiske land drev hvalfangst, både i Skandinavia og De britiske øyer, men også for eksempel i Belgia, Frankrike og Spania.



Det er kanskje ikke så rart at fangsten var såpass utbredt. Alt fra en flere tonn tung hval kunne brukes til noe.

Kjøtt og spekk ble mat, hvalolje ble populært i lamper, hvalbein ble til alt fra korsetter og hus til pyntegjenstander. Produktene var mange.





– Historiske kilder viser at de tidligste hvalfangerne brukte harpuner med bøyer festet til dem. Dette gjorde at de kunne trøtte ut dyrene før de brukte spyd og lanser på dem. Men metodene kan ha variert fra sted til sted, sier van den Hurk.

– Fra Norge nevner kilder at de brukte spyd med gift, eller at de sperret hvalene inn i fjorder.

LES OGSÅ

Hør knølhvalen synge i Vesterålen

Men i den mest intensive perioden tok fangstfolkene innimellom så mye hval at de bare tok vare på de mest verdifulle delene. Resten ble liggende og råtne.

For fra 1800-tallet gjorde større skuter og mer effektivt utstyr det mulig å fange stadig mer og stadig større hval på kortere tid. Selv gigantene blåhval og finnhval kunne de nå ta.





Moderne skuter førte hvalfangerne til fjerne strøk i Arktis og Antarktis. Norske Erik Eriksen og Svend Foyns granatharpun var spesielt effektiv. Forvaltningen var som oftest elendig.

Men artene som forsvant fra Europa tidlig, er begge slike som oppholder seg nær kysten. Det betyr at det var mulig for folk i mindre båter og med vanlige harpuner å jakte på dem, også før jakten ble storindustri.





Derfor var de spesielt utsatt, også så lenge hvalfangsten foregikk i langt mindre skala.

– Målene og omfanget av denne før-industrielle jakten har vi visst lite om. Men arkeologi og historiske kilder gir oss en verdifull mulighet for å finne ut mer om denne tidlige hvalfangsten, sier van den Hurk.



Gråhval (Eschrichtius robustus) er arten forskerne finner nest mest bein fra i materialet sitt. En av knoklene er blant annet fra Trondheim.

– Den store utbredelsen overrasket oss, siden gråhvalbein ikke har vært vanlige å identifisere i så store mengder under tidligere undersøkelser, sier professor James H. Barrett, professor ved Institutt for arkeologi og kulturhistorie.





Men gråhvalen forsvant fra deler av Nord-Atlanteren allerede i middelalderen, og på 1700-tallet var arten helt borte fra området. Arten har i dag to livskraftige stammer i Stillehavet, men er ennå ikke kommet tilbake til Atlanteren med unntak av ett og annet streifdyr.

Men selv om vi ikke lenger ser gråhval langs norskekysten eller andre steder i Europa, greide arten seg altså i strøk der hvalfangsten ennå ikke var like utbredt den gangen.

LES OGSÅ

Norsk forskning: Vågehval døde

Langt verre gikk det med en annen art. Og problemene til denne arten visste forskerne om allerede før denne undersøkelsen kom i gang.

Nordkaper (Eubalaena glacialis) blir også kalt nordatlantisk retthval. Den er en treig svømmer som trives nær land. I tillegg er arten full av hvalspekk, som gjør at den ikke synker når den dør, men flyter i vannskorpen.

Færre enn 350 nordkapere igjen

– Arten er altså et forholdsvis lett bytte for hvalfangere. Antakelig er det derfor vi finner mest bein fra retthvaler i materialet, sier professor Barrett.

Nordkaper var utbredt langs kysten av Europa inntil 1700-tallet, men har nesten ikke vært jaktet på siden 1800-tallet fordi det var så få igjen av den.

LES OGSÅ

Vågehval: Høyere kvote i 2024

I dag er nordkaper antakelig utdødd her øst i Atlanteren, og nesten helt borte i vest. Arten er i alvorlig trøbbel.

For nå har nordkaper vært totalfredet helt siden 1937, men antakelig finnes i underkant av 350 dyr igjen. Disse holder stort sett utelukkende til langs kysten av Nord-Amerika.





I dag er ikke hvalfangst lenger noe problem for nordkaper. Men i en verden med åtte milliarder mennesker er det ikke gode tider for en art som holder til i kystnære områder der det også er stor skipstrafikk.

– Det jeg synes er spesielt interessant og nyttig nå er at gråhvalen og nordkaperen var så utbredt i Europa, kanskje de vanligste gruppene vi hadde her. Og begge ble helt utryddet lokalt, sier van den Hurk.



Men enkelteksemplarer av gråhval er altså igjen sett i Europa. Kan det være at arten kommer tilbake igjen?

– Klimaendringene gjør at Nordvestpassasjen er isfri i lengre perioder enn før. Dette gjør at det kan være mulig for gråhval å returnere til Nord-Atlanteren, påpeker van den Hurk.





Nordvestpassasjen er sjøveien mellom Asia og Europa som går nord for Nord-Amerika.

– Siden vi nå vet hvor arten tidligere var utbredt, vet vi også hvilke områder vi må beskytte om gråhvalen noen gang kommer tilbake, sier van den Hurk.



Arbeidet ble ledet av folk fra NTNU, men er utført i samarbeid med folk fra University of Cambridge og Universidad de Oviedo, Rijksuniversiteit Groningen, Universiteit Leiden, University of York, Université de Rennes, Accueil Ecole, Oniris og Norges arktiske universitetsmuseum.

Resultatene er nå presentert i Royal Society Open Science. Forskningen ble finansiert av Det europeiske forskningsrådet ERC, EUs Horizon 2020-program og Koninklijke Nederlandse Akademie van Wetenschappen.


Kilde: Gemini.no