I februar 1931 gled det enorme skipet på 21.936 BRT av beddingen ved Newport News Ship­building and Drydock Company i Virginia.

Hun ble døpt SS President Coolidge etter USAs 30. president Calvin Coolidge, og skulle utrustes som et luksuriøst passasjerskip for Dollar Steamship Lines.

Sammen med søsterskipet SS President Hoover som ble ferdigstilt et år tidligere, var hun det største passasjerskipet i USA på den tiden.

Etter måneder med arbeid ble President Coolidge klar til å seile senere samme år, i rute fra hjemmehavnen San Francisco til Manila via Kobe og Shanghai.

Blant andre fasiliteter nøt de velstående passasjerene romslige lugarer, private telefoner, gourmetmat, en skjønnhets­salong, en sodafontene og to flislagte svømmebassenger på øverste dekk.

President Coolidge gjorde også flere jord­omseilinger med retur via Panamakanalen, i tillegg til Stillehavsruten.

Skipet hadde en marsjfart på imponerende 20,5 knop, takket være to dampturbiner som drev elektriske motorer på hver av de massive propellakslene.

Mot slutten av de vanskelige 1930-årene fikk eierne økonomiske problemer, og President Coolidge ble overtatt av American President Lines.

Økonomi var ikke den eneste utfordringen på denne tiden – spenningen økte i det vestlige Stillehavet etter Japans invasjon av Mandsjuria, og i 1940 ble luksusskipet brukt til å evakuere amerikanske borgere fra Hong Kong og andre deler av Asia.

Etter utbruddet av andre verdenskrig ble President Coolidge tatt i bruk som troppetransportskip for å forsterke amerikanske garnisoner i Stillehavet.

Etter Japans angrep på Pearl Harbor i desember 1941 år evakuerte hun kritisk skadde marinepersonell fra Hawaii, før hun seilte i konvoier til Australia med tropper, ammunisjon og forsyninger.

I 1942 ble hun ombygd for å romme over 5.000 soldater og ble utstyrt med flere kanoner for å kunne beskytte seg mot japanske luftangrep.

Luksusen fra glansdagene ble fjernet, og malt i en grå tåkefarge gikk hun i tjeneste for den amerikanske marinen i det sørvestlige Stillehavet.

Den 26. oktober 1942 dampet President Coolidge mot stillehavsøya Espiritu Santo på Vanuatu. En stor amerikansk base var etablert på øya, og hun hadde forsyninger og 5.340 menn om bord.

Bekymret for at de kunne bli angrepet av japanske ubåter, valgte kaptein Henry Nelson å seile gjennom hovedkanalen da skipet nærmet seg Luganville – uvitende om at kanalen var minelagt.

Klokken 09.35 rystet en eksplosjon den digre damperen da en mine eksploderte under skroget ved maskinrommet, og minutter senere under akterstavnen.

Vel vitende om at skipet var dødsdømt, hadde kaptein Nelson ikke noe annet valg enn å kjøre det på grunn for å redde mennene og forsyningene om bord.

Utrolig nok klarte alle unntatt to av de over fem tusen om bord å evakuere trygt: Fyrbøter Robert Reid, som var på vakt i maskinrommet, ble drept da skipet gikk på den første minen.

Elwood Joseph Euart var den andre som mistet livet. Han klarte ikke å komme seg av skipet etter å ha gått tilbake for å redde menn fra sykestuen.

Skipet stod fast på korallrevet, og etter omtrent én og en halv time skled det av revet. President Coolodge krenget kraftig til babord før hun sank og gled ned i kanalen, 13 år etter at hun ble bygd.

Etter krigen ble mye berget fra vraket, inkludert propellbladene, bunkersolje, ammunisjon og kobberrør. Siden 1983 har vraket vært beskyttet, og all berging og suvenirjakt er strengt forbudt.

Euarts levninger ble funnet komplett med dogtags og personlige eiendeler av en dykkeguide i 2014. Levningene ble hentet opp og han fikk en militær begravelse med fulle æresbevisninger.

Siden strandingen for 83 år siden har vraket sklidd ned på litt dypere vann, mye grunnet flere jordskjelv. Det ligger på babord side fra 21 til 72 meters dyp, og tilbyr et virkelig praktfullt dykk.

President Coolidge regnes for å være det største vraket i verden som kan dykkes fra land, og det er bare en kort svømmetur fra stranden til den enorme baugen dukker opp under deg.

Nedover i dypet følger man det massive skroget som ligger nesten som en veltet skyskraper på bunnen. Dimensjonene er enorme, og det er masse å se.

Fordi vraket ligger på siden er dekkene vertikale, og mange steder er utsikten fantastisk når man svømmer gjennom åpninger og passasjer.

Inne i vraket finner man det gigantiske svinghjulet og andre massive detaljer fra motorene, og den ikoniske madonna­statuen er et must å fotografere for enhver dykker. På babord side er det flere kanoner og mange interessante detaljer.

Dykker man virkelig dypt kan man besøke et av de flislagte svømmebassengene på 54 meter. Hvis du har riktig sertifisering og er villig til å ta dekostraffen er også hekken et praktfullt syn.

Den britiske avisen The Times hadde President Coolidge på sin liste over de 10 flotteste vrakene i verden tilbake i 2007, og det stemmer nok den dag i dag.

Det er flere dykkebutikker i Luganville som tilbyr dykking på vraket. Tekniske dykkere kan henvende seg til Coral Quays Fish & Dive Resort, som har utstyr til leie, erfarne guider og oksygen og helium importert fra Australia.