Historien om en strandet hval
 

Historien om en strandet hval
Historien om en strandet hval
Hva kan bildekunst fortelle oss om duft, stank og det mystiske stoffet kjent som ambra? Når man følger sporet av strandete hvaler gjennom den neder­landske gullalderen dukker det opp et olfaktorisk paradoks.


Av Lizzie Marx, Public Domain Review
I løpet av det syttende århundre ble hvaler av ulike arter og størrelser skylt opp på strendene i Nederland. Noen ganger var de allerede i forråtnelse; andre ganger strandet de levende, og utstøtte øredøvende stønn mens de ble knust av vekten av sine egne kropper.

Mens hvalene gikk i oppløsning, bygde gasser seg opp, noen ganger med en illeluktende eksplosjon som resultat. Hvis tidevannet ikke skylte bort hvalen, fulgte en lang og møysommelig prosess for å bryte ned massen og rydde området.

De kolossale skapningene tiltrakk seg fascinerte tilskuere, og blant mengden var det kunstnere som dokumenterte det de så – og det de luktet.


Hval

Detalj fra Jan Saenredams bilde «Strandet Hval ved Beverwijk», 1602. Kilde: Rijksmuseum (public domain)



Jan Saenredam avbildet en spermhval som strandet 19. desember 1601. Hvalen ligger på siden, og horder av besøkende samler seg rundt det oppsvulmede kadaveret og klatrer over kroppen for å inspisere den.

Rammen rundt bildet gir ytterligere detaljer om hvalens tilstand, med et bilde av den gapende munnen til venstre, og den oppskårne ryggen til høyre, med innvoller tytende ut.

Nær hvalens munn avbilder Saenredam seg selv mens han doku­menterer kadaveret på et ark som blafrer i vinden.

I scenens sentrum står grev Ernst Casimir av Nassau-Dietz, militær leder og nevø av prins Maurits av Nassau. I venstre hånd holder han et overdådig lommetørkle mot nesen for å blokkere stanken.


Strandet hval, 1618

Versjon to av Jan Saenredams trykk av den strandete hvalen i Bewewijk, 1618. Kilde: Rijksmuseum (public domain)



I tillegg til innvollene som er avbildet veltende ut av hvalens munn og rygg, utstråler trykket en guffen atmosfære. Konfrontert med hvalens gjennom­trengende stank virker grevens lomme­tørkle nytteløst.

De latinske versene nederst på trykket, skrevet av den nederlandske forfatteren og poeten Theodorus Schrevelius, fremkaller stanken:

Dets formløshet, dets åpning som går dypt inn i dets indre, og dets munn, hvorfra væske og store mengder blod strømmer


Ifølge Schrevelius var hvalen et monster; ikke bare på grunn av den skremmende størrelsen, men fordi den ble ansett som et varsel – et dårlig omen.

Monstre var nemlig per definisjon budbringere for kommende katastrofer, ettersom det latinske monstrum også kunne bety et jærtegn.


Døden Døden

I den senere versjonen av Saenredams trykk er det lagt til et skjelett som skyter ned jomfruen av Amsterdam, med henvisning til pesten i 1601–02. Kilde: Rijksmuseum (public domain)



Hvalens advarsler manifesterte seg bare dager etter dens ankomst, da det var en solformørkelse 24. desember 1601. Det ble fulgt av et jordskjelv ni dager senere, og av en måneformørkelse 4. juni 1602.

I 1618 ble graveringen omarbeidet for å illustrere en annen katastrofe som ram­met Nederland etter hvalens ankomst: Under den øvre rammen kommer Døden ut av skyene, en skjelettaktig figur hvis piler skyter ned en bevinget kvinne.

Skjoldet med tre kors identifiserer henne som jomfruen av Amsterdam. Døden herjet under et pestutbrudd i byen i 1601–02, og trykket antyder at spermhvalens ankomst var dens profet.

I datidens medisinsk teori ble det hevdet at sykdom spredte seg gjennom luktene som ble avgitt fra stillestående og ille­luktende materie, såkalt miasme – «vond dunst, besudling, smitte».


Pestlege

Dr. Ijsbrand Diemerbroeck med den karakteristiske masken som ble brukt av pestleger. Nebbet kunne være fylt med velduftende urter, krydder og ambra for å holde smitten borte. Kilde: Wikipedia (CC BY-SA 4.0)


I kjølvannet av et nytt pestutbrudd i 1667–1669 ble tyskeren Athanasius Kirchers verk Scrutinium Physico-Medicum Conta­giosae Luis, Quae Pestis Dicitur, oversatt til nederlandsk fra latin.

Han kunne rapportere at årsakene til pesten inkluderte kadavre, dårlig luft og råtnende hvaler som ble skylt opp på strendene.

Kanskje kunne de usynlige pestbefengte utslippene fra hvalen strekke seg lenger enn kysten, og umerkelig sive inn i byene?

Grevens lommetørkle får en ny, ille­varslende betydning i den andre versjonen av trykket. Han holder det mot de forferdelige luktene av forråtnelse, som beskyttelse mot dampene.


Pest

Hadde man tilgang på ambra kunne man angivelig unngå pestsmitte. En lege undersøker en flaske med urin, omgitt av syke, døende og døde i Leiden i 1574. Kilde: Wellcome Collection (public domain)



Mens pesten rammet Amsterdam, lå det et olfaktorisk (latin, noe som gjelder luktesansen) paradoks dypt inne i hvalens innvoller strandet ved Beverwijk:

Når ufordøyde blekksprutnebb irriterer tarmene til en spermhval, kan det produsere et eksepsjonelt velduftende stoff, kjent som ambra. Massen kan vokse i årevis til spermhvalen enten utskiller den, eller den sprekker tarmen og til slutt frigjør seg fra kroppen.

Stoffet stiger gradvis til havets overflate, og eksponeringen for saltvann og sollys endrer den olfaktoriske sammen­setningen fra en avskyelig avføringslukt til den forlokkende duften av ambra.

Den grå massen av ambra kan tilbringe mange år til sjøs før den skylles opp på land, hvor den blir liggende perfekt kamuflert på en steinete strand.


Justus Fidus Klobius

Ekskrementene fra en østindisk fugl, som en gang ble antatt å være ambra, samles i en bolle. En illustrasjon fra Justus Fidus Klobius’ «Ambræ historiam», 1666. Kilde: Wikipedia (public domain)



I tidligere tider var kilden til ambra et mysterium. Det kunne ha vært mat for hvaler, eller det ble ansett for å ha kommet fra en undervannsøy, eller fra gjørmen av fjell.

Det kunne også være en bikake som hadde falt fra klipper ved havet, eller den aromatiske avføringen til østindiske fugler, hvis diett av velduftende frukt og insekter ble antatt å gi ambra-avføringen sin deilige lukt.

Vitenskapsmannen Justus Fidus Klobius fra Wittenberg foretrakk fugleteorien, og hans verk dedikert til ambra illustrerer fire sjøfugler som okkuperer et klippe­landskap blant summende insekter.

En knelende mann høster avføringen, og nær havet leter en annen ambra-samler etter ytterligere avsetninger. Klobius listet opp ikke mindre enn atten hypotester for opprinnelsen til ambra i sitt verk, og alle forble uavklarte i mer enn et århundre.


Johannes Wierix

Johannes Wierix avbildet hvaler som strandet i Ter Heyde i Nederland i 1577. Her virker imidlertid lokalbefolkningen å være redde for monstrene, og løper unna. Kilde: Wikipedia (public domain)



Stor lykke kom til dem som oppdaget ambra. Georg Eberhard Rumphius, en botaniker som arbeidet for Det neder­landske ostindiske kompani (VOC), beskriver i sin bok om naturhistorie et ufattelig stort stykke.

Klumpen målte nesten seks fot, og ble anskaffet av Amsterdam-kammeret i VOC i 1693 fra kongen av Tidore, våre dagers Molukkene.

Øyene var kilde til kostelige skatter som paradisfugler, perler og konkylier. Ambraen innbrakte anslagsvis 116.400 gylden, omtrent 13 millioner kroner i dagens verdi.

De medfølgende illustrasjonene gir ingen antydninger om dens kraftige duft, men avbilder nøyaktig ambraens ujevne, marmorerte og buktende topografi:


Ambra

Ambra


Illustrasjoner av ambra kjøpt av det Det nederlandske ostindiske kompani, fra Georg Eberhard Rumphius’ verk D’amboinsche rariteitkamer (1705). Kilde: Wellcome Collection (public domain)



Ambra kunne også brukes som smak­stilsetning. Ved frokostbordet til kong Charles II av England ble ambra strødd over eggerøren helt frem til hans død i 1685. Den kraftige smaken skulle maskere den mistenkte giften som angivelig drepte ham.

En halv unse fint revet ambra utgjør den nederlandske oppskriften på Amber-Podding, en blanding av smult, mandler, sukker, hvitt brød, musk og appelsin­blomstvann, kokt i en grisetarm.

I tillegg til å smaksette mat, kunne lærvarer impregneres med ambra for å døyve de illeluktende restene fra garveprosessen.

I Saenredams scene er tilskuerne varmet av skinnhansker og pelsmuffer. Foran den strandede spermhvalen står de ansikt til ansikt med sin råtnende parfymør.


Tilskuere Tilskuere

Tilskuere med lærvotter og pelsmuffe, som typisk ble impregnert med ambra. Detalj fra Jan Saenredam, «Strandet Hval i Beverwijk», 1602. Kilde: Rijksmuseum (public domain)



Kraften i ambra ble antatt å gjøre den motstandsdyktig mot sykdommer. Det ble hevdet at mens illeluktende materie kunne huse sykdom, kunne velduftende stoffer beskytte kroppen.

Ambra ble derfor inkludert i røkelses­oppskrifter for å røyke ut hjemmet, og tilsatt i avkok av søte vann for å befri kroppen for pest.

Når de velstående i samfunnet ville beskytte seg mot pest, kunne de bruke et pomander, et ofte vakkert ornamentert og kostbart anheng som inneholdt velduftende stoffer.

Navnet kommer fra det latinske pomum ambrae, ambraens eple, ettersom spermhvalens parfyme var den viktigste ingrediensen.


Pomander

Pomander


Forskjellige duftende balsamer ble en gang oppbevart i de seks rommene i dette luksuriøse pomanderet av sølv. I våre dager lever pomanderet videre i form av juleappelsinen som dekoreres med nellikspiker. Foto: Rijksmuseum (public domain)



I pomanderet ble ambra blandet med kanel, rosmarin, nellik og andre velduftende aromastoffer. Det ble båret i et kjede rundt halsen eller rundt livet.

Noen pomanderoppskrifter krevde rav, det fossile treharpikset som var forskjellig fra ambra, men hvis duft også ble for­bundet med å avverge sykdom.

For den tidlige moderne nesen var ambra en av de definerende duftene for pestbeskyttelse. Dette gjorde det sjeldne stoffet enda mer ettertraktet.

Det råtnende kadaveret i Saenredams trykk illustrerte kilden til Amsterdams problemer. Paradoksalt nok lå løsningen inne i dets innvoller, der den velduftende ambraen holdt til.


Strandet hval

Spermhval strandet ved Berkhey på den nederlandske kysten. Jacob Matham, 1598. Kilde: Rijksmuseum (public domain)



Hvalsporet ender ved rådhuset i Amster­dam, gjengitt presist av Pieter Saen­redam, hvis far Jan hadde vært vitne til den monstrøse hvalen ved Beverwijk mer enn et halvt århundre tidligere.

Selv om rådhuset hadde brent ned flere år i forveien malte Saenredam scenen fra hukommelsen, og brukte noen av sine tidligere skisser for å få frem smuldrende steinverk og dovent svingende skodder.

På arkaden, der små figurer sitter og hviler, henger et tykt, buet hvalribbein over den venstre buen. Det hang der allerede da Jan Saenredam så den strandede spermhvalen i 1601.

Selv lenge før hvalen drev i land ved Beverwijck, hadde monstrene fra havet altså gjort inntrykk på Amsterdam.


Rådhus

Pieter Jansz. Saenredam, det gamle rådhuset i Amsterdam, 1657. Kilde: Rijksmuseum (public domain)



Hvalbein kunne ofte finnes fremtredende utstilt på offentlige bygninger. I 1577 ble halen og underkjeven fra en stranding av spermhvaler hengt opp i høyesterett i Haag, som et minnesmerke.

Da kjøpmannen Jan Huyghen van Linschoten returnerte fra sin reise til Nova Zembla i 1596, presenterte han en hvalkjeve til rådhuset i Haarlem, for å stille ut og minnes kuriositeten.

Mens hvalene hadde gjennomgått en langvarig prosess for å bli strippet for sitt tidligere selv, kunne deres kroppslige nærvær forbli gjennom gjenværende innvollslukter.

Skjelettet av en hval som strandet i Livorno i 1549 ble utstilt i Loggia dei Lanzi i Firenze. Det tok imidlertid ikke lang tid før utstillingen måtte demonteres. Inni beina hadde margen råtnet, og den avga en uutholdelig stank.


Nova Zembla

I farvannet ved Novaja Zemlja var det mye av både sel og hval, ifølge dette kartet fra 1597. Kilde: Rijksmuseum (public domain)



Hvalfangere på 1600-tallet forsøkte å moderere lukten ved å bore hull i beinene for å drenere dem for væsker, men med lite hell.

Hvordan må ikke hvalribbeinet ha vekket fantasien, til å dvele ved udyret som slukte Jonas, til å undres over storheten i Guds skaperverk, eller til å forestille seg de voldsomme skapningene som hvalfangerne harpunerte i den nordlige bosetningen Spitsbergen.

Det kan også ha fremkalt historier om strandingene på nederlandske kyster.

Hvis beinet som var hengt opp på rådhuset luktet av forråtnelse kunne opplevelsen lede tilskuernes tanker hen til stranden der hvalens jordiske legeme gikk i oppløsning.


Lizzie Marks har en doktorgrad i kunst­historie og er kurator for nederlandsk og flamsk kunst ved nasjonalgalleriet i Irland. Artikkelen ble opprinnelig publisert på The Public Domain Review med en åpen lisens (CC BY-SA).




ANNONSE:

Annonsørinnhold:

ANNONSE:
ANNONSE:

Vil du begynne å dykke?

 

Norges Dykkeforbund utdanner dykkere etter retningslinjene til CMAS, det internasjonale dykkeforbundet. Utdanningen skjer gjennom dykkeklubbene eller hos autoriserte dykkeskoler. Flere av dykkesentrene i bransjeregisteret tilbyr også CMAS-kurs.

 

 

 

Annonsørinnhold:

  • Perfekt gave: Gi bort et dykkekurs!

    Et dykkesertifikat er en gave man har glede av hele livet. Gi et gavekort på SSI Open Water Diver hos ProDykk Oslo til en du er glad i – teorien kan man ta hjemme på sofaen.

ANNONSE:

Annonsørinnhold:

  • Rabatt på gass for klubbene

    Norges Dykkeforbunds avtale med Nippon Gases gir medlemsklubbene og dykkeskoler med avtale rabatt på pustegasser og leie av flasker.
Siste videoer:
ANNONSE:
ANNONSE:
Facebook
ANNONSE:
ANNONSE:
ANNONSE:
ANNONSE:
logo
Dykking har siden 1983 blitt gitt ut av Forlaget Dykking AS. Redaktør: Christian Skauge

 

Forlaget Dykking AS
Postboks 6654 Etterstad, 0609 Oslo
Org. nr. 936558496

 



Avmelding fra nyhetsvarsler
© 2024 Forlaget Dykking AS